Jeg har kjørt motorsykkel mange steder i verden, på alt fra perfekte alpeveier til hullete asfalt, grus, sand og veier som knapt fortjener betegnelsen. Noen av de mest berømte har skuffet. Andre, som jeg knapt hadde hørt om på forhånd, sitter fortsatt spikret i hukommelsen.
Dette er altså ikke enda en liste over «verdens beste MC-veier». Det er veier som av forskjellige grunner gjorde inntrykk på meg.
Aursjøvegen – Norge
Vi trenger ikke reise langt for å begynne. Aursjøvegen mellom Sunndalsøra og Eikesdalen byr på høyfjell, fantastisk utsikt, lettkjørt grus, en liten skummel og glatt tunnel og en spektakulær nedstigning mot Eikesdalen. Kombinasjonen av vei og landskap gjør den til min favorittvei i Norge.
Combe Laval – Frankrike
Vercors sørvest for Grenoble drukner litt i konkurransen fra de berømte alpepassene. Ved Combe Laval er veien nærmest limt fast i fjellveggen, delvis hugget direkte inn i den. Det er ikke først og fremst farten eller svingene man husker. Det er følelsen av å kjøre på et sted hvor det egentlig ikke burde vært mulig å bygge vei.
Gorges du Verdon – Frankrike
Gorges du Verdon er ingen hemmelighet, men fortjener likevel plassen. Den enorme kløften, det turkise vannet langt der nede og veier som følger kanten gjør at dette har blitt et turistmål. Route des Crêtes gir noen av de mest spektakulære utsiktspunktene, men hele området rundt kløften er laget for motorsykkel. Men regn med kø i august. Juni og tidlig juli er bedre. Lei deg en liten båt og ro en tur i bunnen også.
Cañón de Añisclo – Spania
Pyreneene har nok av berømte pass. HU-631 gjennom Añisclo-kløften er ikke blant dem, og nettopp derfor er den interessant. Veien snor seg gjennom en trang canyon, under overhengende fjell og gjennom små tunneler. Enkelte steder føles den mer som en gammel ferdselsåre noen motvillig har asfaltert enn en moderne vei.
Veien ble dessverre stengt etter et ras i 2022, men er åpnet igjen nå. Den offisielle infosiden er dessverre ikke oppdatert, men sjekk den allikevel for informasjon om regler. Vær obs på at Puyarruego → San Úrbez → La Tella er enveiskjørt oppover gjennom canyonen.
Denne siden fra spanske mydigheter er forøvrig veldig fin hvis du leter etter informasjon om regler i nasjonalparker osv.
Hopp gjerne til ca 12 minutter 🙂
Langada og Taygetos – Hellas
Mellom Sparta og Kalamata på den greske Peloponnes-halvøya ligger Taygetosfjellene som en ganske effektiv hindring. Heldigvis valgte grekerne å bygge vei over dem, selv om det knapt er noen som bruker den. Gjennom Langada-kløften klatrer veien fra Sparta før den krysser fjellene og faller ned mot Kalamata. Fly til Athen og lei sykkel en uke, Peloponnes er magisk, og du slipper køkjøringen i Alpene.
Gorafe og Cazorla – Spania
Fra Málaga kan man sette kursen nordøstover mot et landskap som ser ut som det er hentet fra en westernfilm. Gorafe byr på badlands, dype raviner og ørkenlandskap før turen fortsetter mot fjellene i Cazorla. Her er det ikke én berømt vei som er poenget, men kilometer etter kilometer med gode MC-veier gjennom Parque Natural del las Sierras de Cazorla, Segura Y Las Villas. Det er en opplevelse du ikke forventer å finne i Spania. Bare ikke la deg friste til å prøve grusveiene i nasjonalparken, det er dessverre strengt forbudt. Men i Gorafe-ørkenen er det fritt frem, bare vær obs på at veien blir til glatt og ugrei gjørme etter regn.
Gorges du Dades – Marokko
Bildene av hårnålene i Dades-kløften har etter hvert blitt Instagram-standard. Men Dades er mer enn den ene fotograferte bakken. Veien gjennom Atlas byr på trange kløfter, nakne fjell, små landsbyer og en konstant følelse av å være langt hjemmefra. Og likevel er dette et MC-eventyr som er overraskende enkelt å gjennomføre med fly til Marrakech og en leie en sykkel.
Rimrock Drive – Colorado, USA
Colorado har langt mer berømte MC-veier, men Rimrock Drive gjennom Colorado National Monument er en av dem jeg husker best. Veien klatrer opp fra Grand Junction-området og følger kanten høyt over dalen mellom enorme røde fjellformasjoner. Ikke spesielt lang, men desto mer konsentrert. Dette er amerikansk westernlandskap med asfalt gjennom midten.
Colorado og Utah byr på ubegripelig mye herlig MC-vei og spekatkulær natur. Det gjør meg oppriktig trist at tusenvis av nordmenn har kastet bort ferietid- og penger på det som en gang var paddeflate Route 66 noen få mil lenger sør.
Ruta 666 / Espinazo del Diablo – Mexico
Hvis jeg måtte velge én, er Ruta 666 kanskje den beste MC-veien jeg har kjørt. Den gamle veien mellom Durango og Mazatlán krysser Sierra Madre i et tilsynelatende endeløst system av svinger. Tilnavnet Espinazo del Diablo – Djevelens ryggrad – passer godt.
Ruta 666 heter i dag Mexico 40. Akkurat som i USA, klarte religiøse fantaster å få endret betegnelsen. (I USA var ikke veimyndighetene så vonde å be, de var lei av å erstatte stjålne skilt.) Men pass på: Den nye 40D er en moderne motorvei som gjør turen langt raskere – og mye kjedeligere. Jeg har sett YouTubere lage lange videoer av at de har kjørt den legendariske veien, uten å oppdage at de valgte feil 40.
Valle Chacabuco og Paso Roballos – Patagonia
I chilenske Patagonia kan man forlate den berømte Carretera Austral (R7) og kjøre østover gjennom Valle Chacabuco og Patagonia National Park til en liten grenseovergang til Argentina ved Paso Roballos, og videre til berømte ruta 40. På denne herlige grusveien møtte jeg ingen. Det var bare meg og flokker av guanacos (små “lamaer”). Over meg svevet mektige kondorer. En magisk dag på sykkelen!
