Det finnes steder som lever sitt eget liv lenge før man setter seg på sykkelen. Romania er ett av dem. Navnet Transylvania frembringer minner om skumle varulver og vampyrer, og historiene om den grusomme Vlad the Impaler, som sies å ha vært inspirasjon til Dracula-historien. Kartet viser noen ikoniske fjellveier: Transfăgărașan, Transalpina, Strategica. YouTube viser lekre dronevideoer over hårnåler og grønne dalsøkk, og det snakkes om uendelige muligheter for lek på grus og gjørme.

Kort sagt: Romania har lenge stått på bucket list, og i år skule det endelig skje!

Veien er målet, sies det. Det egentlige målet for oss var denne gangen sørkysten av Tyrkia, eller var det veien dit? Romania var i alle fall et viktig delmål. De berømte veiene, selvsagt, men vi ville også oppleve en annerledes historie og spennende byer.

Wikipedia kan fortelle at Romanias historie handler om et land som aldri har vært en konstant størrelse, men variert opp gjennom tidene. Det området som dekker dagens Romania i det sentrale Europa og Øst-Europa, avgrenset av Karpatene, Donau og Svartehavet, har vært bosatt av mange folkeslag siden langt tilbake i tid. Fra bronsealderen var trakere og dakere de første historiske folkene, kjent fra antikkens grekere og romere. Romerriket erobret området og gjorde det til en romersk provins.

I folkevandringstiden ble området oversvømmet av stadige nye bølger med folkeslag, blant annet hunere og slavere, noe som forsinket landets utvikling. I middelalderen bodde rumenere primært i tre fyrstedømmer (som nå er regioner i Romania), nemlig: Valakia, Moldavia og Transilvania (som da var en del av kongedømmet Ungarn), men omgitt av mektige naboer, Det osmanske rike i sør og senere habsburg-riket Østerrike-Ungarn i nord.

Under den andre verdenskrig var Romania opprinnelig nøytralt, men stilte seg på aksemaktene i 1940 til 1944, da det skiftet side og sluttet seg til de allierte, og ble okkupert av Sovjetunionen fra 1944 til 1958. Etterkrigstiden har vært preget av et kommunistisk diktatur fram til den rumenske revolusjonen i 1989. Siden da har Romania forsøkt å tilpasse seg markedsøkonomi og ble medlem av NATO i 2004, EU i 2007 og Schengen-området i 2025.

I dag er altså Romania et moderne europeisk land, men som i de andre østblokklandene merker man til tider at Sovjet-tiden henger i veggene. Spesielt på landsbygda kan man få følelsen av en tidsreise.

Oradea

Vår første overnatting i Romania var i Oradea, rett over grensen fra Ungarn. Her dumpet vi over en veldig trivelig plass med det litt svulstige navnet Camping Robinson Country Club. Det var et herlig nedpå sted, med basseng, litt lett servering og veldig hyggelig vert. Det var god plass til å slå opp teltet, men det var så rimelig å leie en liten hytte at vi heller gikk for det. En perfekt MC-camp, altså!

Fra Oradea til Turda kan du bruke tre timer, men du kan sikkert bruke tre dager også. Her er en mellomløsning med litt transport på raske, men fine, veier, gjennom en nasjonalpark og nedover langs elven. Jeg ser alltid etter veier som går langs elver, de pleier å være gøye. Vei 107P innfrir, bare zoom inn på kartet selv. https://maps.app.goo.gl/EAAeBxynKcqR8uB69 

Turda: turistfelle og severdighet

Turda er ikke en spesielt spennende by, men smart markedsføring og mytene om Transylvania gjorde meg nysgjerrig på et hotell og restaurant som heter Hunter Prince Castle & Dracula Hotel! OK, litt mye kanskje, men jeg så for meg at dette kunne være et gammelt jaktslott. Markedsføring virker, og dumme turister er lette å lure. Vi ser det vi ønsker å se.

Heldigvis var hotellet fullt når vi kom. For jeg fant i stedet et flott AirBnB tvers over veien, med parkeringsplass til syklene, for halve prisen. Men vi fikk booket oss et bord til middag.

Dette stedet var fullstendig nedtur. Ikke noe gammelt der, bortsett fra den sure betjeningen. Bare fake og trist hele greia, med dårlig mat, høye priser og dårlig service på toppen. Jeg burde ha lært å kjenne igjen en så tydelig turistfelle. Men det ser veldig kult ut på video, så kanskje ikke rart jeg lot meg lure?

Ok, nå er du advart! 🙂

Turda saltgruver

De nedlagte saltgruvene utenfor Turda er derimot verdt et besøk. Som de sier selv på hjemmesiden sin:

Turda saltgruver er et av verdens mest spektakulære turistmål. Det er en underjordisk struktur skapt av mennesker i et spesielt naturmiljø, dypt under Transylvania, der man har gravd i saltet som ble avsatt etter at havet – som dekket hele regionen for millioner av år siden – fordampet. I dag inneholder Turda-gruven nok salt til å dekke hele verdens behov i 60 år, dersom det skulle være nødvendig.

Det var faktisk veldig kult, og vel verdt et besøk!

Corvin Castle

Et annet stort turistmål i området er Corvin Castle, en gammel renessansefestning med gotiske tårn og et historisk museum. Den ligger ca halvannen time vest for Sibiu, og det ble litt utenfor på veien vår fra Turda. Men i ettertid angrer jeg kanskjepå at vi ikke tok en ekstra dag for å besøke den. Klikk på bildet for mer informasjon.

MotoCamp Sibiu

MotoCamp Sibiu ligger ikke ved en trafikkert hovedvei eller under bannere som lover «camping» og «adventures». Det ligger stille, nesten beskjedent, i en av landsbyene som omkranser Sibiu. Her driver MC-entusiasten Doru et lite gjestehus, noen rom, en hage som har sett mange kvelder med slitte støvler og kald øl.

Ikke noe luksus, men et hyggelig sted der du kan regne med å treffe likesinnede å henge litt med. Men vær obs på at det et godt stykke inn til Sibiu, og landsbyen har ikke mye å by på. Men du får mat og drikke.

Opprinnelig hadde vi laget en rute som tok oss på en rundtur som inkluderte hele Transalpina og Transfăgărașan. I siste liten endret vi det, og bestemte oss i stedet for å bruke MotoCamp som base slik at vi kunne kjøre de uten all bagasjen. Dette er nok også noe jeg angret litt på i ettertid, for avstandene er ganske store og det blir fort litt transport.

Transalpina

Vi startet nordfra. Morgenen var kjølig, men klar, og Transalpina lokket med løfter om åpne fjellvidder og svinger nok til å glemme lunsjpausen. Og svinger fikk vi. Mange. Tette, jevne, velasfalterte, som gjort for store touringmaskiner.

Men Transalpina er en vei som skjuler seg. Den går gjennom mil etter mil med skog, som en grønn korridor der utsikten bare av og til slipper inn sol og himmel. Når veien først åpner seg – når trærne slipper taket og fjellene endelig tar scenen – da skjønner man hvorfor veien er berømt. Men de storslåtte partiene er kortere enn forventningene hadde antydet.

På toppen møtte vi starten på Strategica – den gamle grusveien som slynger seg langs fjellryggen. Dette er en grusvei som har stått høyt på min bucketlist lenge, men nå måtte jeg nøye meg med å kjøre en liten tur innover mens AC ventet ved asfalten. Hun er ikke så komfortable på grus, og regnværet hadde laget dype furer og gjørmehull. Med gatedekk var det egentlig ikke så mye å tenke på, vi snudde og kjørte hårnålene en gang til ned til veikrysset Obârșia Lotrului der 67C (Transalpina) møter 7A.

Her i dette krysset har det vokst opp et par spisesteder og en rad med boder, som selger gatemat, drikke og unyttige souvenirer. Dette er det eneste tilbudet i mils omkrets, så her er det bare å stoppe!

For å få en bedre idé om hvordan denne veien er, foreslår jeg denne videoen av AndyManCam. Her får du hele Transalpina, begge veier:

https://youtu.be/Oq7a2fFuuE0 

I stedetfor å kjøre tilbake den samme veien vi kom fra, ble det 7A tilbake. Den veien er faktisk en liten perle, der den svinger seg gjennom skog og forbi sjøer til den treffer på hovedeien E81 i øst. På vei videre nordover var vi glade for at vi hadde tatt beslutningen tidlig. Tungtrafikken lå tett i begge retninger, sørover sto det stille i lange strekk. Heldigvis måtte vi bare kjøre en liten del av den. Det ville ikke blitt noen god avslutning på en lang rundtur. Under er en video fra 7A av den samme AndyManCam.

Transfăgărașan

Dagen etter sto Transfăgărașan for tur. Det er nesten umulig å ikke ha sett den på TV: et gigantisk slyngemønster på sørflanken av Făgărașfjellene, perfekt arrangert for helikopterfoto og tv-produksjoner.

Været kan derimot være nådeløst. Det er ikke uvanlig at man får fire årstider på en time.

Webkameraet https://www.transfagarasan.info/webcam/ viste at det ikke var noen vits i å kjøre opp på formiddagen, tåka var tjukk som den berømte ertesuppa. Derfor ble vi heller med Doru i bilen inn til Sibiu for en liten byvandring i småsko.

Ved ett-tiden hadde det heldigvis begynt å lysne litt, og vi kunne sette oss på syklene. Det meste av tåken var lettet, men lufta var fortsatt fuktig og kjølig. 

På toppen før tunellen er det som et lite fjellmarked med boder som selger alt fra grillspyd og suppe til luer, skinnprodukter og bjørnefigurer. Det var surt og kaldt på 2034 meters høyde, men heldigvis er det en hyggelig restaurant som byr på varm suppe og sikkert fin utsikt. Denne dagen måtte vi stort sett nøye oss med suppa, tåka var ikke helt ferdig.

Med ny varme i kroppen tok vi fatt på den egentlige opplevelsen: gjennom tunellen, og ut på sørsiden. Det er her veien folder seg ut og fjellene åpner seg i vifter og spiraler. Det er dette du har sett på Top Gear, YouTube og Instagram. Været er ofte bedre også på sørsiden av fjellet.

Om det er all reklamen, og dermed trafikken, eller bare tiden og slunken statskasse vet jeg ikke, men asfalten gjør dessverre sitt til at ikke kjøreopplevelsen helt matcher forventningene. Slitt, hullete, og til tider så dårlig at man må velge mellom utsikt og linjevalg. Godt man har GS. 🙂

Vi fortsatte ned til Vidraru-dammen. Stedet er kjent for sine bjørneobservasjoner, ofte så nært at det føles ubehagelig. Det er dessverre mange bilister som stopper og mater bjørnene, og AC var litt nervøs for at vi skulle bli stengt inne mellom bjørn og biler. Kombinasjonen av turister og ville dyr som har blitt vant til å tigge har blitt en utfordring, Tidligere i år var det en italiensk motorsyklist som skulle ta selfie, og som endte opp med å bli dradd ned i en ravine og drept. Vi kom nok etter “arbeidstid”, for det var ingen bjørn å se.

Transfăgărașan er selvsagt en vei man bør se – men kanskje ikke en vei man nødvendigvis vil kjøre igjen og igjen.

Offroad-paradiset Romania

Rundt Sibiu ligger daler og åsdrag som nesten virker konstruert for enduro. Det er ikke tilfeldig at Red Bull Romaniacs arrangeres akkurat her. Tøffere og råere terreng finner du knapt i Europa. Under løpet fylles byen av førere fra hele verden, og landskapet blir en scene for det ekstreme.

For oss som reiser uten startnummer finnes to organiserte alternativer:

TET – Trans Euro Trail

Her i Skandinavia kan du kjøre TET med mormors Corolla, men i Romania bør du nok ha mer egnet offroadverktøy, litt erfaring og en kompis eller to som kan hjelpe deg når du sliter i gjørma. https://transeurotrail.org

ACT – Adventure Country Tracks

ACT-rutene er designet for de store adventure-sykler. Grus, asfalt og naturopplevelser i en pakke som tar deg gjennom landets mest ikoniske steder uten de mest brutale partiene. https://www.adventurecountrytracks.com

Byene

En god MC-reise må inneholde mer enn bare kjøring, for oss er byene vi besøker viktige. Vi elsker å rusle rundt i gamle middelalderbyer, snuse på historien og få oss noe godt å spise eller drikke mens vi ser på folkelivet.

Sibiu

Gamlebyen i Sibiu er ikke en middelalderkulisse av Disney-typen. Den er heller en velholdt, oversiktlig og behagelig bykjerne der det er lett å slå seg ned – enten det er for en kaffe, en middag eller bare en liten rusletur etter en dag på sykkel.

Byen er bygget rundt to hovedtorg, som danner et naturlig sentrum. Piata Mare er det store og åpne torget, omgitt av historiske bygårder i lyse farger. Det er ryddig, rolig og gir mye plass til både uteserveringer og folk i bevegelse. Piata Mica er mindre og mer sjarmerende, med brostein og små passasjer som leder inn i sidegater.

Det meste av gamlebyen er pent restaurert, men uten å tippe over i turistmaskin. Det er rene fasader, god belysning og en fin balanse mellom bolighus, restauranter, små butikker og offentlige bygg. Her og der finner du porter og bakgårder som fortsatt har et visst preg av slitasje, noe som gjør at byen fremstår mer ekte enn enkelte andre gamlebyer i Europa.

Et av særpregene er de karakteristiske “øyne-vinduene” i takene på mange av bygningene – lange, halvmåneformede loftsvinduer som nesten ser ut som de stirrer på deg fra takryggen. (Se taket på pizzeriaen midt på bildet.) Det gir byen en litt egenartet identitet.

Brașov

Fra Sibiu gikk vår tur til Brașov, som vi likte veldig godt. Byen ligger omkranset av skogkledde åser, med Tampa-fjellet som en tydelig kulisse bak gamlebyen. Førsteinntrykket er at dette er en mer urban by enn Sibiu, men fortsatt med et kompakt sentrum som er enkelt å manøvrere.

Kjernen av gamlebyen er et stort og åpent torg med brostein, uteserveringer og en håndfull bygninger som er restaurert uten å miste preg av alder. Fra torget går det gater i alle retninger, mange av dem gågater med spisesteder og butikker.

Rett utenfor byen ligger Poiana Brașov, et av Romanias mest kjente vintersportområder. I følge venner som har vært der på skiferie, er Brașov være et overraskende godt alternativ til Alpene – spesielt hvis du liker å kjøre off-piste. Terrenget er variert, prisnivået er lavere enn i Vest-Europa, og du kan få mye kjøring for pengene. Men du må klare deg uten den typiske alpinske afterskikulturen. Her handler vinteren mer om selve skikjøringen enn festen etterpå.

Bran Castle

Bran Castle ligger litt sør for Brașov, og er visst det som må karakteriseres som en ekte turistfelle. Denne gangen var jeg blitt advart, så vi hoppet over den. Men kanskje vi burde tatt en tur? Se hjemmesiden eller videoen under:

Landsbyen med rom-palassene

Plutselig, mellom jordbruksområder og beskjedne gårdshus, dukket det opp en gate som så ut som en arkitektonisk konkurranse i selvhevdelse: store, fargerike byggverk, tak som løftet seg i flere nivåer, ornamenter i metall og betong – som små palasser på rekke og rad. Og det er visst akkurat det er. Det er visst ikke så viktig om bygget aldri blir ferdig, her handler det om stort og imponerende for familiens ære.

Dette er nemlig en rom-landsby, og arkitekturen er en del av sigøyner-identiteten. Mange med røtter her «jobber» i Vest-Europa og sender penger hjem, og byggeprosjektene blir fysiske bevis på suksess. Resultatet er noe av det mest særpregede du kan oppleve på en motorsykkelreise i Europa – overdådig og forvirrende.

Bucuresti

Bucuresti er en storby med over 2,4 millioner innbyggere, og vi tok oss ikke egentlig tid til å bli kjent med den. Men den kan by på en veldig hyggelig gamleby, med trivelige restaurantgater mellom flotte bygninger.

Er Romania verdt en MC-tur?

Kanskje hadde vi litt for høye forventninger. Kanskje været ødela litt. Eller kanskje Romania rett og slett er et land som må oppdages lag for lag, og ikke på én tur. Men vi ble dessverre ikke så betatt av landet som vi hadde håpet. Transalpina og Transfăgărașan er berømte veier som selvsagt må oppleves, men som kanskje har fått en status de ikke helt fortjener. Det er mange kule veier her i verden, og mange av dem er mye nærmere hjemme.

Sesongen er relativt kort hvis man vil oppleve disse veiene. Snøen iigger lenge om våren på 2000 meter, den åpner vanligvis i begynnelsen av juni. Høstens tåke og kulde kommer også ganske tidlig. Vi var der i midten av september, og det var helt på tampen, selv om den gjerne er åpen til begynnelsen av oktober.

Det er langt å kjøre til Romania, og man slipper ikke unna mange kjedelige mil rett frem. Hvis Romania ikke ligger naturlig på veien som en del av en lenger tur, ville jeg nok foreslå å fly til Bucuresti eller Budapest og leie en sykkel der.

---