Jan Fredrik gjør USA – tur 5

Jan Fredrik gjør det mange drømmer om: han har kjøpt ikke bare én, men to motorsykler i USA og tar kortere turer når han har tid. Sett av godt med tid, for denne femte turen er på hele 18 dager. Men start med prologen her, om du ikke har fått med deg starten!

Bakgrunn

https://www.dropbox.com/scl/fo/bog714af1xzf0nlswg4cb/AB4SYHxtOYN7rq5ULRjH26c/leg%206%20dag%201?rlkey=rhhskp5g1tsgx8tutgjwqhhz5&preview=1

Denne gangen skulle jeg i utgangspunktet reist med kona og et annet par, men siden de dessverre måtte kansellere ble det til at det bare ble meg og kona som dro avgårde.

Jeg hadde fått meg en ekstra og uventet tur tidligere i år på grunn av frafallet, men det var for så vidt veldig hyggelig med en solotur, så jeg var ikke vonbroten mot paret som måtte trekke seg.

Vår yngste datter var vennlig og kjørte oss opp til Gardermoen tidlig på morgenen og siden det var en dag i juli i Norge var vi nesten alene på veien.

Bare en time etter avreise hjemmefra hadde vi sjekket inn og stod i taxfreebutikken for å handle litt aquavit som jeg har funnet ut at er en fantastisk icebreaker.

Tok også en kjapp tur innom loungen før vi boardet første fly til København.

Akkurat i det vi satte oss ned på rad 30 i økonomiklasse kom en epost jeg virkelig hadde håpet å få.

Vi hadde fått oppgradering til business på flyet fra Kjøben til Los Angeles! Så i stedet for å grue seg litt til en tur på over 11 timer så vi frem til en liten fest med digg mat, nok å drikke og muligheten til å få oss litt søvn.

Vi fikk ikke seter ved siden av hverandre, men mer i-landsproblem enn det skal man vel lete godt etter.

Hadde en fin innflyvning over ørkenen og fjellene inn til LA og jeg så mange fine grusveier jeg kunne tenkt meg å kjøre en gang i fremtiden hvis det blir mulig.

Ved ankomst LAX ble vi stående rundt en time i immigration, og jeg måtte som vanlig inn til seconday screening. Heldigvis tok det bare 25 minutter denne gangen og da jeg kom ut av rommet var kona allerede klar med all bagasje på en tralle.

Surret litt med å finne leiebilsenteret men fant ganske fort shuttlebussen og var fremme hos Hertz ca 2 timer etter landing.

Siden det bare ble kona og jeg som skulle på tur og jeg gjerne ville kjøre litt motorsykkel innimellom også hadde jeg leid en RAM 2500 Bighorn Pickup. Den er minst like stor som den høres ut og har en motor som totalt ignorerer det grønne skiftet.

På vei ut fra leiebilsenteret ble det noe kluss ved utgangen, og vi ble sendt tilbake med bilen og måtte bytte til en lik, men noe eldre bil. Og rød i stedet for svart. Det skulle vi sette pris på senere mtp på å finne igjen en stor pickup på store amerikanske parkeringsplasser. 

De mumlet noe om at bilen hadde for få km igjen på garantien i forhold til vår planlagte rute.

Greit for oss, men det stjal igjen tid og nå hadde det blitt såpass sent at vi ikke rakk å møte noen venner som bor nede i Huntington Beach.

Vi satte derfor kursen mot huset til Ina der vi skulle tilbringe første natten. Ina og mannen Tom var ikke hjemme så datteren tok oss imot og viste oss rommet vi skulle få låne.

Tok en kjapp tur til Santa Monica Pier bare for å få med oss litt av Los Angeles hvor vi ruslet litt rundt.

Kjøpte oss hver vår burger på Pier Burger før vi kjørte hjem til Ina hvor vi tok kvelden.

Dag 1

Våknet grytidlig med norsk døgnrytme i kroppen og listet oss ut for ikke å vekke datteren til Ina. Første stopp ble en Walmart Andersen i nærheten av AdvMotoTech hvor vi skulle hente JANF. Ryan som driver verkstedet, hadde allerede tatt service og fått bedre dekk for grus på JANF2 allerede i mars og nå skulle også den første sykkelen med skiltnummer JANF, være klar for avhenting.

Jeg sendte en mail til Ryan og sa vi var klare for å hente sykkelen når som helst, gjerne så tidlig som mulig. Mens vi ventet på svar, fant vi en hyggelig liten park og spiste frokosten vår der.

Vi hadde fortsatt ikke fått svar av Ryan da frokosten var fortært, så vi lekte oss litt med Google Maps og fant et sted som het Texas Canyon Road som lå en times kjøring unna. Satte kursen dit og fant en skikkelig gøyal grusvei som var morsom med den svære pickupen når vi satte på firehjulstrekken, men den hadde nok vært enda morsommere på sykkel.

Det viste seg å stemme, for i enden av veien traff vi på en del folk med dirt bikes og de kunne fortelle at området var som skapt for å leke med motorsykkel. De anbefalte for øvrig også å skaffe et snake bite kit om man skulle holde på i området for det var store mengder klapperslanger der.

Etter turen kjørte vi tilbake til verkstedet og så vi hadde fått svar av Ryan. Han skulle komme 10:30 og klokken var nå 10:00.

Siden jeg hadde med et kvinnemenneske på turen benyttet vi anledningen til å finne et toalett før Ryan ankom. Det er visstnok visse anatomiske forskjeller mellom kvinner og menn som påvirker hyppigheten av slike besøk. Med det unnagjort kjørte vi tilbake til verkstedet og ankom samtidig med Ryan.

Plutselig slo det meg at jeg hadde glemt nøklene til sideveskene og at jeg dermed ikke kunne feste dem til motorsykkelen. Skulle de ligge på lasteplanet til pickupen hele turen?

Jeg klaget til Ryan som ikke så problemet. Fem minutter senere hadde han kodet om låsene så de passet til nøklene til JANF og vi kunne feste sideveskene til sykkelen.

Vi fikk JANF opp på planet med hjelp av av rampen jeg hadde bestilt hos Walmart på forhånd og som var blitt levert hos AdvMotoTech noen dager før. Ordnet med papirer og betaling for service og nye dekk, og plottet inn Solvang som neste mål.

Jeg hadde med et par lastestropper fra Norge, men fant ut det kanskje ble litt snaut så vi dro innom Walmart for tredje gang denne dagen og kjøpte et par til samt en liten gardintrapp for å gjøre av- og pålasting litt lettere.

Endelig satte vi kursen vestover mot Stillehavskysten men hadde ikke kjørt mer enn en halvtimes tid før en dame kjørte opp på siden av oss. Jeg tenkte at hun synes det var gøy med norsk på sykkelen, men det viste seg at hun ikke hadde noen tanker om det. Ved neste lyskryss ropte hun nemlig at noe hadde falt av motorsykkelen noen miles lenger tilbake. Vi kjørte av på første mulighet og så at en av sideveskene var borte.

I min iver etter å komme avgårde på eventyret hadde jeg glemt å låse begge kassene fast før vi dro. Heldigvis glemte jeg bare å låse en av dem.

Vi snudde og kjørte tilbake der vi kom fra og etter en stund så vi noe ligge i veikanten på motsatt side av veien. Tok en u-sving så fort som mulig og stanset med nødblink på veiskulderen. Boksen hadde fått juling, men den så ut til å kunne reddes.

Jeg var skikkelig skuffet og irritert over meg selv. Ikke bare fordi boksen muligens var ødelagt, men mest fordi at hadde det kommet en bil, eller gud forby, en motorsykkel bak oss i det boksen falt av kunne det bli skikkelig stygt.

Slang boksen bak på planet og satte igjen kursen mot Solvang. Det tar meg heldigvis ikke lang tid å komme over slikt, så humøret var på topp igjen ganske fort. 

Vi var tross alt på road trip i California og hadde hele turen foran oss. Ganske meningsløst å deppe da.

Veien gikk langs Highway 101 og over Santa Ynez fjellene. Supre veier som sikkert hadde vært helt konge å kjøre sykkel på, men med god musikk på stereoen var det ikke feil å kjøre en av verdens tøffeste pickuper heller.

Vel fremme i Solvang, som er en sjarmerende liten by med dansk-inspirert arkitektur, spiste vi lunch på Whiskey’N Rye (det samme som de gode gamle gutta drakk i sangen). Det ble et glass og kyllingvinger. Ruslet litt rundt i byen før vi dro videre mot Monterey der vi skulle møte Ina og Tom.

På veien ville vi besøke stedet der James Dean kjørte seg i hjel for 70 år siden. Det var ikke store omveien og etter ganske kort tid kom vi frem til James Dean Memorial Junction. Ganske beskjedent minnesmerke etter amerikansk standard tatt i betraktning hvor ikonisk James Dean har blitt i ettertiden. Historien sier at han var på vei med sin Porsche 550 Spyder til samme sted som oss, Monterey Speedway og at han på veien opp allerede klarte å få en fartsbot. For å slippe trafikken gjennom Bakersfield bestemte han seg for å kjøre US 466 også kjent som The Racer’s Road. På veien møtte han en annen bil som kom over midtlinjen og han klarte ikke å svinge unna i tide og det endte i en frontkollisjon. Dean ble alvorlig skadet og døde i ambulansen på vei til sykehus.

Vi ble stående en liten stund å studere minnesmerket før vi dro videre. Det er stor tank på pickupen, men den bruker også mye bensin, så vi måtte stanse for å fylle for første gang. Bensinprisene i California er ganske OK i forhold til Norge, men dyrt i forhold til de fleste av de andre statene. Det kostet 140 dollar å fylle opp tanken på ca 120 liter så ikke galt i norsk målestokk.

Vi kom oss greit frem til Monterey og sjekket inn på motellet. Fikk hjelp av noen trivelige karer til å få JANF ned fra planet, før vi dro for å møte Ina og Tom på campingplassen de var på i anledning MotoAmerica Superbike Speedfest.. Der ble vi servert fajitas fra grillen og ble sittende en god stund i godt selskap og prate før trøttheten tok oss og vi dro tilbake til motellet.

Dag 2

Endelig fikk jeg asfalt under dekkene på JANF.

Våknet veldig tidlig og gjorde meg klar til å kjøre. Kona var ikke helt våken ennå, men siden det var på dagen 30 år siden vi møttes for første gang fikk hun noen ekstra kyss før jeg satte kursen sørover på Highway 1 Pacific Coast Highway.

Det ble en fantastisk tur med store temperatursvingninger og veldig variert landskap. Nydelig svinger over fjellene og gjennom skog. Det var strålende solskinn og tett tåke med sikt ned i bare 50 meter. Like sør for Big Creek Bridge var veien stengt pga reparasjon etter steinskred, så det var heller ikke mye trafikk og jo nærmere jeg kom den stengte delen jo færre var det på veien. På slutten var det bare meg, og jeg hadde veien helt for meg selv.

Jeg kjørte til jeg ikke kom lengre og snudde og kjørte samme veien tilbake. Ved Pfeiffer Beach tok jeg en liten avstikker ned til Stillehavet på en kjempefin liten skogsvei. Der så jeg for øvrig mitt første stinkdyr som var av den for trege sorten. Det hadde ikke rukket over veien i tide.

Kjørte tilbake til motellet og var veldig fornøyd med dagens kjøretur. Slappet av i sola med Tone en stund før jeg dro til Laguna Seca hvor jeg skulle møte Tom på racerbanen. Jeg fikk låne adgangskortet til Ina og kjørte pickupen avgårde. Ina tok med seg kona på sightseeing i området og de dro blant annet til Pebble Beach.

Jeg kjørte inn på området og fant meg et fint sted ved the Corkscrew og satte meg ned med campingstol og pils. 

Så først noen heat med superbikes før jeg også fikk med meg et par løp med baggers og og en oppvisningsrunde med California Highway Patrol.

Etter hvert fant Tom meg og vi ble sittende og se på resten av løpene. Siden banen måtte stenge 17:00 var det bare flaks at de fikk fullført, for en av baggerne hadde oljelekkasje og det tok lang tid før de fikk tørket opp og fjernet all oljen på banen.

Hadde en supertrivelig dag med Tom og fikk levert ham til Ina før kona og jeg dro til Carmel hvor Clint Eastwood har vært ordfører, og der spiste vi en skikkelig god jubileumsmiddag. Det var kjølig til å være midt i juli, men det er sånn temperaturen er i så langt nord på Californiakysten. Siden jeg er den, fødte gentleman, lot jeg selvfølgelig kona få plassen under varmelampa.

Siden vi fortsatt slet fortsatt litt med jetlag, kom vi oss hjem og i seng allerede kl 20:00

Dag 3

Våknet som vanlig alt for tidlig og begynte å pakke bilen.

Vi måtte få sykkelen opp på planet igjen og stod og vurderte hvordan vi skulle få til denne manøveren da en trivelig lokal fyr kom og tilbød seg å hjelpe oss. Da var det gjort på null tid og vi kom oss fort av gårde.

Litt før 08:00 var vi på veien med kurs for Sacramento. Fulgte Highway 1 nordover før vi la oss over på Highway 101. Utsikten var bare sånn passe siden det var en del tåke.

Vi hadde ikke spist frokost, så da vi hadde kommet oss litt innover i landet og temperaturen hadde steget til over 20 grader, stanset vi ved en fikenlund og satte opp campingstolene våre og laget en litt rustikk frokostpiknik.

Vi ankom Sacramento etter noen begivenhetsløse timer og stanset ved en REI (litt som XXL) og returnerte et dårlig kjøp fra i fjor. Fikk penger tilbake uten noen problemer og brukte noen av dem til å kjøpe et lite piknikbord.

Kjørte ned til Historic Downtown og tok en drink på et litt hipsteraktig men veldig hyggelig sted. Temperaturen begynte nå bli veldig hyggelig på 28 grader som er langt bedre enn de 12 vi hadde i Monterey på morgenen.

Dro videre i fint og variert landskap og ankom Nevada City rett før 14:00. Rommet på The Northern Queen Inn Motel var ikke klart før 15:00 så vi kjørte de tre minuttene inn til byen og tok oss en drink.

En servitør anbefalte oss å ta et bad i Yuba River så vi kjørte til Old Route 49 Bridge Crossing. Men siden det var søndag og temperaturen hadde steget til 37 grader var hele området fullt av folk. Vi fant ikke parkering nærmere enn over en kilometer fra badeplassen så vi dro tilbake til motellet og sjekket inn der. Så tok vi en lunch i sola, enkel piknik med ost, skinke og brød.

Etter maten dro vi tilbake og fikk parkering mye nærmere. Etter litt klatring over steiner og ned i et juv var vi nede ved elven. Mye folk men helt nydelig vann å bade i. Helt klart verdt det.

Vi koste oss med bading og en drink i sola før vi klatret opp igjen og satte kursen mot motellet. På veien så vi en saloon av typen jeg liker godt, Willo Steakhouse & Saloon og bestemte oss for å ta en tur innom. Kom i prat med en hyggelig lokal fyr som het Jim og da vi skulle betale ble servitrisen nesten fornærmet over at vi sa hun kunne beholde resten av en tjuedollarseddel. Det kostet bare 11 dollar så 2 dollar holdt fint i tips. Dette er en av grunnene til at jeg liker meg best utenfor de store byene i USA. Tvers igjennom trivelige folk.

På veien inn igjen til Nevada City så vi en gammel kirkegård. Vi er begge glad i litt død og fordervelse bare det er lenge nok siden. Vi fant en gammel norsk familiegrav og sånt er jo litt spennende.

Vi kjørte inn til sentrum og fant en parkeringsplass like ved Chief Crazy Horse Saloon som var en liten skuffelse. Her var det ingen indianere eller pionerer, nesten bare hipstere. Men vi spiste og drakk godt og hadde en hyggelig kveld allikevel, selv om det ikke ble så Old School som vi hadde sett for oss med det navnet på baren.

Etter maten gikk vi litt rundt og så oss omkring mens vi lette etter souvenirer. Vi trodde vi hadde funnet et bra sted for slikt, Bonaza Market, men kineseren bak disken hadde ikke hørt ordet souvenir før, så vi gav opp. For å døyve skuffelsen måtte vi finne oss en bar og gikk inn på National Bar. Den leverte varene med eldgammel typisk barmøblement fra slutten av 1800-tallet og en trivelig bartender.

Returnerte etter hvert til motellet og fikk en god natts søvn.

Dag 4

Sov ganske lenge til å være oss og kom oss ikke av gårde før 09:00. Tydeligvis trengte vi å sove litt.

Stoppet ved en innsjø i Yuba for å få oss litt frokost, men måtte pløye oss gjennom en flokk bevingete plageånder for å komme oss ned til vannkanten. Jeg er ikke glad i fjærkre og er, om jeg skal være helt ærlig, litt redd fugler. Det ble litt flaut da en barneskoleklasse kom rett etter oss og bare gikk rett bort for å mate dinosaurene.

Vi kom oss etter hvert bort fra faren og kjørte videre vestover. Ved the Charter Family Fruit Stand et sted US 20 stanset vi og kjøpte litt digg frukt til å ha på veien. 

Her tok kona for første gang over kjøringen for å venne seg til å kjøre det store beistet og jeg ble imponert over hvor lett hun håndterte den digre doningen gjennom Cortina Ridge.

Vi stoppet ved Clearlake Oaks for å fylle bensin og fikk sykkelen ned for å fylle opp den også.

Det var godt å komme seg på sykkelen igjen og vi cruiset gjennom et flott landskap langs Clearlake, også kalt the Switserland of America. Passerte byene Lucerne og Nice før vi tok av nordvestover til Lake Mendocino hvor vi stoppet for en liten drikke. Det var blitt 39 grader så vi ble ikke sittende lenge ved bredden av sjøen.

Vi kom etter hvert inn på Highway 101 igjen og fikk en flott kjøreopplevelse inn mot Redwood. Fine svinger og god asfalt hele veien til Legett der vi tok av for å se det berømte Chandelier Tree. Det har vært en barndomsdrøm å kjøre gjennom et Redwood tre og nå hadde jeg sjansen.

Gjorde det like godt to ganger siden det kan være første og siste gangen. RAMen var for stor så det ble bare motorsykkelen som fikk turen gjennom treet.

Nå begynte det å bli på tide å finne et sted å overnatte og vi valgte Garberville i Humboldt County. Det var en nydelig tur med masse fine svinger og Redwood trær hele veien. Dette er Bigfoot sitt område og det var ikke mangel på butikker langs veien som solgte Bigfoot souvernirer. Vi fulgte South Fork Eel River hvor det var stor aktivitet med bading til vi ankom Lone Pine Motel og sjekket inn.

Vi skulle kjøre bil sammen dagen etter så jeg måtte få JANF opp på planet igjen. Tok en rekognoseringstur og fant et fint sted like ved motellet. Kjørte tilbake og hentet kona og viste henne hvor manøveren skulle finne sted. Parkerte bilen godt inntil en mur med fortau rett ved og la ut rampa. Var litt nervøs da jeg skulle kjøre sykkelen på planet, for det var gode muligheter for at det kunne bli et morsomt men flaut youtubeklipp. Heldigvis er jeg en såpass habil fører at det gikk uten problemer.

Da det var gjort kunne vi bare kjøre bilen med sykkel på planet tilbake til motellet og kose oss resten av dagen.

Handlet litt på nærmeste butikk og satte oss og tok et par glass i sola. Ett minutt gange unna lå byens eneste åpne spisested så valget for middag ble enkelt. Siden det ikke er første gang vi er i statene har vi litt erfaring med størrelsene på porsjoner så vi bestilte bare to forretter. Det var som ventet mer enn nok mat for oss.

Tok oss en rusletur i den lille byen, gjort på 17 minutter, og satte oss i sola til den den gikk ned før vi også tok kvelden.

Dag 5

Dagen startet bra, så kom det en liten skuffelse, men det endte bra.

Våknet litt sent igjen og pakket bilen ganske kjapt. Kom oss på veien og satte kursen mot Avenue of the Giants. Fantastisk å kjøre gjennom Redwoodskogen med gigantiske trær på begge sider og så langt øyet kunne se. Virkelig en opplevelse.

Etter hvert fant vi en vei ned til bredden av Eel River for å spise frokost der. Dessverre var det bare 14 grader og ganske sterk vind så vi droppet det. Men det var skikkelig gøy å kjøre det store droget av en pickup på elvebredden.

Planen var å spise lunch på The Crazy Norwegian i Port Orford i Oregon, men til min store skuffelse hadde jeg ikke gjort leksa mi godt nok. Da vi plottet inn i Google Maps kom også åpningstidene opp. Det viste seg at de holder stengt mandager og tirsdager. Det kom et et lite deja vu med tanke på Emma Jean’s som jeg også har gått glipp av noen ganger.

Vi satte derfor kursen østover i stedet og når temperaturen falt til 12 grader på Highway 101 var ikke stemningen helt på topp i bilen. Vi tok av til Six Rivwers National Forrest hvor jeg hadde tenkt til å kjøre sykkel, men fant ikke noe godt sted å få av sykkelen når det bare var oss to. Det hjalp heller ikke nevneverdig på humøret.

Men da vi krysset delstatsgrensa inn til Oregon, en stat hverken jeg eller kona eller har vært før og temperaturen hadde steget til godt over 20 grader var vi igjen i godt humør.

Krysset av Oregon i boka og stanset i Cave Junction hvor vi spiste lunch på Wild River Brewing & Pizza. Digg pizza og god og kald drikke. Vi bestilte en liten pizza på deling, men den var selvfølgelig større enn at vi klarte å spise hele. Vi ante at den ville være stor mens synes det hadde vært flaut å bestille den aller minste på deling.

Letteste måten å kutte ned på budsjettet i USA er å dele mat på restaurant. De som bestiller en forrett, en hovedrett og en dessert i USA har enten langt større magemål eller langt tjukkere lommebok enn meg.

Turen gikk videre til mot Wolf Creek hor vi hadde tenkt til å overnatte.

Stanset i Grants Pass hvor vi handlet litt på Walmart og sjekket tilgjengelighet i Wolf Creek. Ikke noe ledig, så vi fant oss et motell bare tre minutter unna der vi var.

Etter innsjekk pakket vi ut av bilen og tok med litt å drikke bort til bassenget. Der møtte vi noen hyggelige lokale, Selina John og Ronnie. En flaske aquavitt fungerte igjen som glimrende sosialt smøremiddel.

Kjølte oss ned i bassenget da temperaturen igjen hadde steget til godt over 30 grader og hadde en hyggelig stund. Selina som var hobby standup komiker fortalte vitser og vi lo og drakk en god stund.

Etter hvert gikk vi for å spise middag på Corvette Bar & Grill. Gode burgere, men ganske stille siden det var tirsdag.

Da jeg skulle betale borte ved bardisken etter at maten var fortært, ropte en ung mann i baren til meg at han var norsk. Det viste seg at bestefaren hans hadde hoppet av et norsk handelskip i New York rett etter krigen. Han var fra Sandefjord og både barn og barnebarn hadde fått norsk statsborgerskap. Den unge mannen kunne ikke et ord norsk og hadde heller aldri vært i Norge, men allikevel hyggelig å møte en «landsmann» helt her ute.

Tilbake på motellet tok vi en drink med Ronnie som fortsatt satt der før vi tok kvelden.

Dag 6

Vi våknet litt senere enn planlagt, men det gjorde ikke mye siden vi ikke skulle kjøre særlig langt.

Fant et bra sted på en slak gressplen ved parkeringsplassen på motellet, og fikk sykkelen ganske lett ned fra planet.

Fylte bensin på både bil og sykkel og satte kursen mot Crater Lake National Park

Vi kjørte langs Rouge River og etter hvert kom det fine svinger og kupert landskap. Etter to timer kom vi til inngangen til nasjonalparken og betalte inngangsbilletten. Vi burde ha hatt sykkelen på planet for det kostet 30 dollar for sykkelen og 35 for bilen. 

Da vi var kommet et lite stykke inn i parken løp plutselig et rådyr over veien foran meg og jeg hogg inn bremsene. Dessverre var kona litt uoppmerksom akkurat da og rakk ikke å bremse i tide. Jeg fikk det enorme beistet av en bil rett i hekken og ble kastet fremover og av sykkelen. 

Heldigvis gikk det ganske bra takket være kevlarbukse, jakke og hansker. Hvis ikke hadde jeg nok fått klippekort hos hudavdelingen på et sykehus i lang tid fremover. Kona var litt i sjokk frem til jeg fikk kommet meg på beina og hun så at jeg hverken hadde krepert eller blitt alvorlig skadet.

Sykkelen fikk seg en god smell med ødelagt baklykt, skiltholder, blinklys og toppboks knust. Den ene sidevesken som hadde fått en smell tidligere, så nå ut til ikke å kunne reddes lenger. I tillegg var forstillingen blitt ganske skeiv.

Jeg fikk slått av motoren og gikk bort til bilen for å berolige kona. Mange stanset for å sjekke om jeg var uskadd eller ikke og jeg fikk hjelp til å fjerne sykkelen fra veien. Nå hadde det begynt å bygge seg opp kø i begge retninger.

Etter en kort stund kom det to Park Rangers som tok opp forklaring til rapport og når det var gjort hjalp de meg med å få sykkelen opp på planet. Superhyggelige folk som også lot meg ta bilde med dem. Sykkelen var fint kjørbar, men uten bak og bremselys, samt kun blinklys på den ene siden, var den ikke helt trafikksikker.

For å roe oss ned fant vi oss et hyggelig piknikområde like i nærheten, men det var så myggbefengt at det ikke ble særlig hyggelig så frokosten ble unnagjort på kortest mulig tid.

Vi fortsatte videre innover i parken til vi kom til Crater Lake som er en innsjø rundt en inaktiv vulkan. Ganske spektakulært. Etter en liten rusletur satte vi oss i bilen igjen, men som så mange ganger senere på turen, var det ikke mobildekning overalt i dette enorme landet så vi måtte kjøre på magefølelsen. Vi kom oss allikevel i riktig retning og på en slette så vi en ørn som bare satt og hang på bredden av en liten bekk. 

Da vi kom til den bitte lille byen Silver Lake fikk vi igjen mobildekning og ringte til Hertz for å melde inn skaden og fikk instruksjoner for hva vi skulle gjøre videre.

Kjørte til Christmas Valley som ikke har noe med jul å gjøre, mend er oppkalt etter en pioner som het Peter Christman.

Vi fant ikke noe ledig rom på nett, men det stod vacant på et skilt på det lokale motellet og de hadde et rom til oss.

Tok et velfortjent glass i sola før vi tuslet bort til The Christmas Valley Lodge Restaurant.

Servitrisen så litt rart på oss da vi spurte om de hadde bord ute siden det var rundt 35 varmegrader, men det gikk greit da vi sa vi var norske og ikke var særlig bortskjemte med sol og varmt vær.

Delte en hovedrett som holdt i massevis og tok et par iskalde glass.

På vei tilbake til motellet så vi et lite utsalg langs veien og jeg fant et gammelt patronbelte til bare fem dollar.

Tilbake på rommet fant jeg ut at nærmeste BMW verksted var i Clarkston Washington som var 8 timer kjøring unna, men da  jeg ringte dem sa de at de ikke hadde delene på lager. De var faktisk ikke på lager i USA og måtte bestilles fra Tyskland. Fikk kontakt med en fyr på en BMW Facebook gruppe som sa han hadde et verksted på veien vi skulle, og at jeg kunne stikke innom så vi kunne se  om det var noe vi fikk gjort med sykkelen.

Det hadde vært en innholdsrik dag og ingen hadde dødd, så vi tok kvelden med forventning om at morgendagen ikke kunne bli noe verre.

Dag 7

Stod opp tidligere enn dagen før og var på veien før 08:00. Vi forlot Christmas Valley og kjørte over prærien i flere timer. Rett vei så langt øyet kunne se.

På en slette så vi en bil som stod på veiskulderen og det satt en dame inne i bilen. Noen hundre meter lenger bort så vi en mann som gikk vekk fra bilen og tenkte at de måtte ha gått tom for bensin. Vi vurderte en liten stund om vi skulle snu for å spørre om han trengte skyss, men da vi så at bilen som hadde ligget bak oss plutselig ikke var der lenger gikk vi utfra at den hadde stanset for å plukke opp mannen. Vi håper i hvert fall det for vi kjørte i over 40 minutter til før vi kom frem til Riley der vi stanset for å fylle bensin. Bensinstasjonen het Riley Store og var et kult gammelt hus, gammelt i amerikansk målestokk, med utstoppede dyrehoder og gamle våpen og lignende hengende på veggen inne på selve bensinstasjonen.

Frokost ble inntatt på en rasteplass en time senere, men vi oppdaget at brødet hadde blitt muggent så det ble bare skinke og ost.

Vi fortsatte østover til Vale, hvor vi stoppet på Bates Motel for litt ordentlig mat. Dette motellet skal ha vært inspirasjonen til motellet i Psycho og har vært i familiens eie siden femtitallet. Vi snakket med eieren som viste kona et av rommene mens jeg bestilte mat. De tok bare betalt i kontanter og siden jeg bare hadde 11 dollar i cash måtte vi dele en sandwich. Som vanlig var det en stor sandwich og var nok til oss begge. Det viste seg senere at eieren kanskje hadde lagt på litt angående Psycho, men motellet var inspirasjonen til motellet som ble laget i forbindelse med TV-serien Bates Motel senere.

Uansett var det gøy å se et motell som har stått uendret siden femtitallet.

Vi hadde en avtale om å møte Jerry i Imbler, men plutselig kjørte vi inn i en ny tidssone Mountain Time og klokka ble en time mer. Sendte en melding til Jerry om at vi nok ble en time forsinket, men han kunne berolige oss med at vi skulle tilbake til Pacific Time igjen før vi kom frem til ham.

Kom frem til Imbler og Jerry stod klar i verkstedet sitt. Vi fikk sykkelen ned fra planet og inn i verkstedet. Han var pensjonist og fikk vist frem verkstedet sitt samt konas gamle BMW før vi skred til verket. Det var ikke mye vi fikk gjort, men vi fikk i alle fall festet skiltet på sykkelen igjen. Jerry anbefalte meg å stikke innom en dirt bike butikk ca 20 minutters kjøring tilbake dit vi kom fra så vi kjørte dit. Kona hadde godt over tre sekunders avstand nå og det var jo greit siden jeg ikke hadde bremselys.

Vi kom frem til Xtreme Heights Motorsports, men de kunne dessverre ikke hjelpe meg. Det eneste de kunne gjøre var å assistere med å få sykkelen tilbake på planet.

Vi satte kursen nordover og kjente at vi begynte å bli sultne. Stoppet i Elgin på et veldig koselig sted hvor vi fikk både mat og drikke. Igjen ble de som jobbet der overasket over at vi ville sitte ute når de hadde masse ledig plass inne. Igjen fortalte vi at vi var norske og det ble godkjent som forklaring.

Den trivelige servitrisen satte seg ned hos oss en stund for å høre om motorsykkeleventyret mitt og roadtripen vår. Hun virket ganske fascinert da hun ikke hadde reist særlig mye selv.

Det begynte å bli sent, og da det ikke fantes noen rimelige rom i nærheten, bestemte vi oss for å kjøre hele veien til Lewiston i Idaho. På veien dit kjørte vi gjennom Wallowa Valley, også kjent som Hell’s Canyon, og kjente litt på at dette var en vei jeg helst skulle kjørt på motorsykkel. Det ble allikevel en flott kjøretur og etter en stund stanset vi på en rasteplass for å strekke litt på beina. Som så mange andre steder i USA, legges det gjerne stoppesteder ved historiske steder og de er flinke til å sette opp informasjon om hva som har skjedd i området. Dette gjaldt også her og det var satt opp informasjon om de lokale indianerne og hvordan de hadde blitt fordrevet fra dalen av nybyggere.

Vi fortsatte videre og kom snart til delstatsgrensen inn til Washington. Stanset og tok bilde før vi kjørte videre og kom til Clarkston der vi krysset enda en ny delstatsgrense inn til Idaho over Snake River. Da var to nye stater ingen av oss hadde vært i før i boks.

På den andre siden fant vi fort hotellet vi hadde booket og sjekket raskt inn for vi var på nytt blitt sultne. Tvers over veien fra hotellet lå et annet litt finere hotell med en koselig restaurant. Der var det live musikk og god stemning. Vi satt der og spiste og drakk iskald drikke i litt over en time før jeg måtte tilbake til vårt hotell for å holde et Teamsmøte.

Etter møtet ble det øl og beef jerky med Rocky på TV til vi sovnet.

Dag 8

Vi bestemte oss dagen før at vi hadde kjørt langt nok så vi beholdt rommet en dag til.

Våknet allikevel tidlig og spiste en nydelig hotellfrokost bestående av yoghurt og frokostblanding. Når man skal bo billig merkes det godt på utvalget av frokost. Stort sett bare toast, smør, syltetøy, vaffle, yoghurt og frokostblanding.

Når jeg er på tur pleier jeg uansett bare å komme meg på veien om morgenen og spise frokost på et hyggelig sted etter å ha kjørt noen timer, så savner sjelden å sitte i frokostsal med egg og bacon på morgenen.

Etter frokost stakk jeg innom en gammel kjenning fra turene mine; O’Reilly Auto Parts. Fint sted om det er noe småtteri som skal fikses på syklene.

O’Reilly lå bare 100 meter unna hotellet og jeg kjørte opp med sykkelen på planet. Jeg måtte finne en løsning for å få bremselys så jeg kunne kjøre mer sykkel på turen.

Etter å ha holdt på i ca (hvor mange?) timer og vært inne i butikken tre ganger hadde jeg klart å lage en slags MacGyverløsning jeg var fornøyd med. Et nytt bremselys jeg festet med strips der baklykta hadde vært ble koblet pluss og minus til sykkelens ledningsnett. Så lang så bra, men det lyste kun når den jordledningen hadde kontakt med stål på sykkelen. Løsningen ble å kjøpe noen meter med kabel og en knapp til båthorn. Denne ble koblet til jordledningen med ca en meter kabel, stripset fast på bakbremspedalen og så strakk jeg en ledning fra knappen til veltebøylen hvor jeg tapet fast ledningen med kobberet i kontakt med stålet. Nå måtte jeg tråkke på knappen hver gang jeg brukte bakbremsen og dermed hadde jeg et slags bremselys.

Ganske fornøyd med denne ingeniørbragden, og veldig fornøyd med det lille jeg husket fra skolegangen kjørte jeg tilbake til hotellet for å plukke opp kona så vi kunne få oss litt lunch. Kjørte over Snake River inn i Washington og fant et veldig trivelig sted ved elvebredden som het Rooster’s Landing. Kult sted med et lite fly i taket ved inngangen. Delte en rekecocktail som var for mye mat til to personer og kjørte tilbake til hotellet hvor vi kjørte litt rundt for å finne et egnet sted hvor vi kunne få sykkelen av planet igjen.

Fant et bra sted og fikk sykkelen fort ned på bakken uten problemer. Siden sykkelen nå var sånn delvis Road Legal, bestemte jeg meg for å kjøre Devil’s Canyon som vi hadde kommet på dagen før.

Fytti katta for en kul vei på motorsykkel! Kjørte helt tilbake til delstatsgrensen til Oregon før jeg snudde og kjørte mot Clarkston igjen. Koste meg skikkelig hele veien.

Da jeg kom til Clarkston stakk jeg innom Mac’s Cycle jeg hadde ringt tidligere og som ikke hadde delene jeg trengte på lager. Jeg trengte allikevel å få rettet opp forstillingen og tenkte jeg skulle høre om de kunne hjelpe meg.

Ivan som var sjefsmekanikeren der, kunne det. Jeg fikk beskjed om å sette meg inne i butikken og vente mens Ivan skulle se på det. Etter ca 20 minutter fikk jeg beskjed om at sykkelen var klar. Ivan hadde ikke bare rettet opp forstillingen, han hadde også vært i roteskuffrn sin og funnet et blinklys som passet til sykkelen.

Da jeg spurte kollegaen til Ivan hva de skulle ha for jobben fikk jeg beskjed om det var gratis, men at det var vanlig å gi Ivan litt «beer money» som takk for tjenesten. Så jeg gav Ivan 20 dollar og fortet meg å skrive en svært hederlig omtale om Mac’s Cycle på MOA USA gruppa på Facebook.

For en fyr! Og for en service!

Kjørte tilbake til hotellet og stoppet bare for å dokumentere at jeg hadde kjørt motorsykkel inn i Idaho på veien. Tilbake på hotellet hadde jeg verdens største smil om munnen og tok med kona til bassenget hvor vi bare hang en stund og tok noen kalde samt noe digg krabbedip vi hadde funnet på Walmart. Livet smilte igjen.

Litt senere skulle jeg lade opp Senaen til dagen etter. Jeg hadde festet den på hjelmen etter å ha ladet den litt i tankbagen på turen tidligere på dagen. Gikk ut til sykkelen da hjelmen lå i den ene sidevesken og der traff jeg en trivelig kar på en Ducati. Han var på vei hjem til Seattle så vi ble stående en stund å prate. Da han gikk inn på hotellet tok jeg opp hjelmen, men til min store overraskelse satt ikke Senaen på hjelmen. Jeg må ha satt den på uten å forsikre meg om at den klikket ordentlig på plass. Om den ikke hadde fallt av rett utenfor Mac’s Cycle var vel flaksen min borte igjen.

Det var ikke mye å gjøre med det, og den fikk bare gå inn i regnskapet under uforutsette utgifter.

Jeg er litt glad i amerikansk historie så det var ikke noen vei utenom å gå ned til monumentet over Lewis & Clark og den unge indianerjenta Sacagawea som lå rett nedenfor hotellet. Lewiston er oppkalt etter Meriwether Lewis som sammen med William Clarke fikk i oppgave å finne en vei over til Stillehavet fra Missouri River.

Etter at det var gjort, tuslet vi opp til den samme restauranten vi hadde vært på dagen før, og igjen bestilte vi bare et par forretter som vi nesten klarte å spise opp.

Det var til vår overraskelse mye mindre liv enn dagen før, selv om det var fredag. Det var riktignok live musikk inne, men klientellet bestod nesten bare av enslige/ensomme menn på min alder. Vi bestemte oss derfor for å kjøre inn til byen, bare fire minutters kjøring mot 35 minutters gange. Jeg hadde på forhånd funnet et sted jeg trodde kunne være interessant, Boomtown American Saloon. Men når vi kom dit var det langt nærmere en Ghost Town enn en Boom Town så vi dro tilbake til hotellet.

Bare 120 meter fra hotellet lå det en annen bar og der var det mer liv. Det viste seg å være en bikerbar, så Kona tok bare ett glass vin før hun gikk tilbake til hotellet. Jeg bestemte meg for å gi stedet en sjanse og satte meg ved siden av en eldre kar ved baren. Husker dessverre ikke navnet hans, men han var 82 år gammel og en trivelig kar som hadde opplevd mye. Dessverre var han ganske alkoholisert og hadde kraftig aksent så jeg forstod ikke alt han sa.

Hadde en hyggelig prat før jeg sa god natt og gikk tilbake til hotellet.

Dag 9

Det ble litt mange bourbons dagen før så vi sov for lenge til rekke frokosten på hotellet og kom oss avgårde litt sent. Bilen var ferdig pakket først 10:30.

Vi kjørte først tilbake til Mac’s Cycle for å se om de hadde funnet Senaen min, men det hadde de dessverre ikke så jeg måtte bit i det sure eplet og kjøpe en ny enhet. Leverte også sidekassen min for å få satt inn ny lås. De sa de ville trenge ca 25 minutter på å montere låsen så vi kjørte til Walmart for å kjøpe inn litt frokost.

Vi fikk tak i alt vi trengte, inkludert min nye favoritt, Cajun Crab Dip, samt noen plastre som var som var som skapt for knær og skuldre som ufrivillig har vært kontakt med asfalt i for høy fart og over en viss strekning.

Da vi kom tilbake til Mac’s, viste det seg dessverre at låsen ikke passet, men heldigvis hadde de en ny Sena på lager til bare 395 dollar.

Alt var nå klart til avreise og vi kjørte tilbake til hotellet der motorsykkelen stod og ventet. Tok på utstyr og hjelm, og da jeg skulle legge en snusboks i jakkelommen kjente jeg noe hardt….

Det var Senaen som jeg tydeligvis hadde lagt i lomma dagen før. Jeg hadde ikke festet den dårlig på hjelmen. Det var bare å kjøre tilbake til Mac’s og spørre pent om å få returnere vare og få penger tilbake. Det fikk jeg, men følte meg litt flau over å lage så mye styr uten at de fikk noe igjen for det.

Jeg fikk i alle fall gitt litt ølpenger til Ivan og skrev en varm anbefaling på FaceBook som en liten takk.

Endelig kom vi oss av gårde, litt etter klokka 12. Vi hadde ikke spist ennå, så vi kjørte i rundt 45 minutter før vi stoppet på en rasteplass ved Clearwater River. Rigget til stoler og bord og nøt et enkelt måltid.

Ferdig spist satte vi kursen mot Lolo Pass. Det begynte å bli ganske varmt, og vi så masse folk som fløt sakte nedover elva i forskjellige oppblåsbare farkoster. De hadde med kjølebokser og musikk og det så ut til å være svært god stemning.

Etter en drøy time bestemte vi oss for å ta en liten pause da det var bra varmt for den av oss som ikke hadde tilgang på air condition. Vi stoppet på et sted med tilgang til elva, tok oss litt å drikke og jeg tok et bad i elva.

Etter enda en times kjøring tok vi nok en stopp med kald drikke, men uten bad rett ved elvebredden. Vi dro videre og stoppet ikke før vi hadde kommet til Lolo Pass der vi slo oss ned ved et piknikbord og spiste og drakk litt.

Der fikk vi raskt selskap av noe søte hårete skapninger som veldig gjerne ville dele maten med oss. Litt usikker på arten men gjetter på jordekorn.

Vi kom oss av gårde igjen, og etter bare et par hundre meter var vi på delstatsgrensen til Montana der både JANF og JANF2 er registrert så man kan vel si at nå hadde i hvert fall en av syklene kommet hjem. Fant også ut at jeg bør ta av hjelmen fremover om jeg skal ta selfier…

Satte kursen mot Missoula og da vi kom dit stanset vi på en parkeringsplass for å finne et sted å bo. På road trip kan så mye rart skje i løpet av en dag at vi sjelden booker overnatting før litt utpå dagen når vi vet sånn ca hvor langt vi kommer.

Vi sjekket inn på et motell som lå ganske sentralt og tok tingene våre inn på rommet før vi tok med noe kaldt å drikke ned til en liten terrasse ved resepsjonen. Der hilste vi på en veldig søt trivelig hund som het Bandit.

Senere dro vi til et sted kalt Iron Horse hvor vi spiste skikkelig digg steak salad og Korean Ribs. Fantastisk mat som vi nesten klarte å spise opp.

Etter maten tenkte vi å stikke innom naboen som hadde det fantastiske navnet Grizzly Liquor, men som dessverre var stengt.

Vi bestemte oss for å teste ut nattelivet i Missoula, og spurte en gjeng jenter på utdrikningslag om tips. De anbefalte en takterrasse i nærheten som skulle passe for folk i vår aldersgruppe. Alltid hyggelig å minnet på at man begynner å bli gammel..

Vi fant baren og jeg gikk for å bestille noe å drikke. Servitrisen så t-skjorten min og utbrøt umiddelbart: Svaaaaalbaaaard, Have you been there? Jeg måtte bekrefte at jeg hadde det, og hun fortalte at hun nylig hadde sett en dokumentar om Svalbard og nå drømte om å løpe halvmaraton der.

Da jeg fortalte at man på Svalbard må være bevæpnet om man går ut av Longyearbyen synes hun jeg var litt rar som nevnte dette som noe spesielt. Hvorfor skulle noen fra Montana dra noe sted uten våpen?

Vi tok et par drinker og bestemte oss for at det var greit å komme seg i seng.

Dag 10

Jeg våknet tidligere enn kona og gjorde noen små justeringer på sykkelen. Fikk vridd ekstralyset tilbake på plass og justerte highway peggene tilbake i riktig posisjon. Jeg var nesten ferdig da kona kom ut av rommet for å se hva jeg drev med.

Vi pakket sykkel og bil, kjørte til nærmeste bensinstasjon for å fylle opp begge kjøretøy og satte kursen sørover for første gang på turen.

Fulgte Lewis & Clark Trail og kom etter en ganske kort stund til Harrison hvor vi måtte stoppe for å ta et bilde til en venninne som hadde gått på high school der i sin pure ungdom.

Videre sørover kom vi til dagens første severdighet, Yellowstone Dutton Ranch, eller som den heter i virkeligheten, Chief Joseph Ranch.

Inngangspartiet gav ingen følelse av at her var man velkommen, så det ble bare et kort stopp før vi dro videre. Vi fikk også et lite glimt av hovedhuset fra veien, men ikke stort å se.

Vi fulgte nå Bitter Root River på jakt etter et sted å spise frokost, men mange steder så veldig private ut og vi ville jo helst ikke trespass noens eiendom. Vi fant til slutt et OK sted med åser på begge sider av veien og slo oss ned på lasteplanet av pickupen der vi nøt chiabatta med skinke og majones.

Vi fortsatte gjennom denne enorme delstaten og fikk også noen skikkelig fine svingete veier som jeg nok satte mer pris på enn kona. Opp et fjell og ned igjen og ut på uendelig lange sletter.

Vi er enige om stoppe ca hver time når hun kjører bil og jeg kjører sykkel. Og like etter en heftig unnamanøver for ikke å kjøre på noe som lignet ville hønsefugler samt noen fettere av gårdagens mattiggere, svingte vi av på en liten vei som fort opphørte å være vei.

Men siden man skal se det positive i det meste, fant jeg bare ut at her kunne jeg teste offroadegenskapene til RAMen. Med sykkelen parkert og pickupen i lav 4×4 ble jeg ikke skuffet når vi feide over slettelandskapet.

Kom oss ut på asfalt igjen og rullet ikke lenge etter inn til Butte, og dagens andre severdighet. Gravstedet til Evel Knievel. Vi kom i prat med noen lokale som var i samme ærend, og de ble ganske overasket over at vi hadde kommet helt fra Norge for å hedre den gamle legenden.

De anbefalte oss et sted vi burde spise lunch og vi dro til Hanging Five like ved. Maten var god, men jeg har lenge fundert på hva chicken fried steak er for noe og ble litt skuffet da jeg fant ut at det bare en helt vanlig wienerschnitzel.

Som vanlig bestilte vi bare to retter, en forrett og en hovedrett, og som vanlig klarte vi ikke å spise opp alt.

Vi satte kursen mot dagen endestasjon, Bozeman, hvor firmaet som eier motorsyklene er registrert. Etter bare 15 minutter på veien begynte det faktisk å regne, men ikke mer enn at det i varmen og med 80 miles/h fartsgrense gjorde at jeg tørket fort opp igjen.

Vi fant oss et helt OK motell i utkanten av Bozeman sentrum og sjekket inn på et rom som til forveksling var helt likt de fleste andre motellrom. Tok en drink på gangveien utenfor rommet mens vi hilste på en nysgjerrig hund og slo av en prat med eierne. Vi tok bilen bort til nærmeste Walmart der vi kjøpte inn forsyninger samt 2 walkie talkier vi tenkte vi skulle teste ut for å få litt kommunikasjon mellom bil og sykkel.

Koste oss også med litt snacks før vi kjørte inn til sentrum for å kjenne litt på stemningen.

Stoppet først innom Bozeman Taproom & Spirits og fikk bord på takterrassen. Veldig hyggelig, men da det begynte å regne gikk vi ned i saloonen i første etasje hvor vi tok litt å drikke og noen Buffalo Wings. Gikk deretter rundt hjørnet til Rocking R Bar og der var det mye mer liv.

Der kjøpte vi noen drinker og testet ut «the mystical 2 dollar beer» som viste seg å være en slags te med alkohol. Ifølge servitrisen fikk de inn en del vareprøver fra forskjellige produsenter og alt dette gikk i boksen med «mystical beer» som de brukte for å se om kundene likte de nye produktene. Jeg klarte meg med en «mystical beer». I tillegg bestilte vi noen loaded potato skins og ble mer enn mette nok denne dagen også.

Vi satt en stund og observerte livets teater, hvor gutt møter jente, jente er uinteressert, gutt prøver å virke kul, men allikevel  ofte ender i at folketallet er uendret en stund til.

Dro tilbake til motellet, testet walkie talkiene og la oss til å sove.

Dag 11

Jeg våknet veldig tidlig, og siden bilen hadde mast om oljeskift noen dager fant jeg ut at jeg skulle gjøre noe med det så vi ikke fikk noe trøbbel med Hertz pga det, i tillegg til at vi hadde ommøblert fronten noe.

Så jeg satt i bilen og var fremme på Hertz avdeling Bozeman Airport før klokka var sju på morgenen. Der fikk jeg beskjed om at Herz ikke kunne gjøre noe med dette, men at jeg bare kunne finne et sted som tok oljeskift og så ville jeg få refundert utlegget senere. 

Siden firmaet som hjalp meg med å sette opp selskapet som eier motorsyklene også er basert i Bozeman, hadde jeg tenkt å stikke innom Matt som eier selskapet for å hilse på ham samt si takk for hjelpen i prosessen. Dessverre var ikke Matt tilgjengelig de dagene vi var i Bozeman, så jeg tenkte å stikke innom kontoret hans med en liten Freia Melkesjokolade jeg kunne legge igjen. Det viste seg at Visitor.us som firmaet han eier sitter i et kontorfellesskap så jeg måtte dra med uforrettet sak. Fant et verksted som het Speedy Lube like ved som kunne ta oljeskift uten å bestille time.

Ble allikevel stående i kø en god stund før jeg fikk kjøre inn over smøregropa, men ikke lenger enn at vi klokka 09:30 var på veien med pakket bil med ny olje.

Vi fulgte Gallatin river en stund før vi stoppet og tok nok en tail gate frokost og satte kursen mot West Yellowstone.

Vel fremme i West Yellowstone fylte vi opp tankene, kjøpte oss en iskald brus og tuslet litt rundt i byen på jakt etter noen souvernirer.

Så kjørte vi inn i Yellowstone National Park i den vestre inngangen. Vi passerte også delstatsgrensa inn til Wyoming uten at jeg la merke til det. Kona hadde sett skiltet, men hun er ikke like manisk opptatt av å dokumentere sånt slik som jeg er.

Vi stoppet et par ganger for å se på naturen samt et par Elks (som er en blanding av elg og hjort tror jeg) som spiste lunch ute på en slette, og fortsatte mot Old Faithful.

Vi prøvde å holde kontakt med walkie-talkiene og det hadde gått ganske bra så lenge vi kjørte saktere enn 40 miles/h.

Nå ble det helt umulig, for det viste seg at parken var smekka full av kinesere som også hadde vært og handlet inn walki-talkier og plapret konstant på kinesisk. Det hjalp ikke å bytte kanal heller for de var fryktelig mange som hadde så fryktelig mye å si.

På veien så vi mye fint, både elver, sletter og områder med geotermisk aktivitet. Dessverre ingen bison som jeg så gjerne ville se. Vi fant frem til parkeringsplassen ved Old Faithful og i det vi hadde parkert så vi en vannstråle lang borte over noen tretopper. Det viste seg at det var geysiren som akkurat hadde hatt en utblåsning og at det var ca to timer til neste.

Vi tuslet derfor bort til the Old Faithful Inn og tok en is i varmen før vi gikk tilbake til bilen for å hente noen smørbrød og noen vann flasker.

Vi gikk tilbake til geysiren og siden det fortsatt var over en halv time til det muligens skulle skje noe fikk vi plasser helt i front uten noen foran oss som kunne ødelegge utsikten. Det tok ikke lang tid før en stor folkemengde samlet seg rundt og bak oss.

Det var blant en litt eldre kar som fortalte at han var fra Oklahoma, men født og oppvokst i Louisiana. Dessverre hadde han kreft og trodde han hadde ca 5 år igjen å leve. Han var nå på sitt livs reise gjennom USA med sin nåværende kone. Hans tidligere kone døde av kreft for 20 år siden og hennes venninne hadde med tiden blitt forelsket i ham og han i henne. Siden den nye kona hadde sett Old Faithful tidligere hadde han blitt sendt alene ned mens hun tok vare på hunden i bobilen deres. En ganske så rørende men hyggelig historie.

Etter ca 40 minutter med venting og prating, begynte det å skje noe borte ved geysiren. Først bare boblet det mer og mer, men snart stod det en vannsøyle 40 til 50 meter opp lufta med en ganske intens hvesing fra geysiren. Det var spektakulært å se på. 

Det var det veldig mange andre som synes så det tok ganske lang tid å komme seg ut av parkeringsplassen sammen med alle de andre turistene.

Vi kom oss etter hvert på veien østover og krysset Continental Divide. Hadde krysset vannskillet med broren min i fjor på vei vestover, men da mye lenger sør. Derfra ville alle bekker og elver vi så renne ut i the Gulf of America/Mexico eller Atlanterhavet.

Vi stoppet litt ved Yellowstone Lake og tok oss en kald drikke i varmen før vi kjørte videre og krysset Yellowstone River med kurs mot Cody. Jeg var litt skuffet over ikke å ha sett hverken bjørn eller bison, men håpet på å få se noe på vei tilbake igjen.

Kjørte over Sylvan Pass som er noen titalls meter høyere enn Galhøpiggen før vi kjørte mot lavere høyder og ut av Yellowstone National Park. Der ankom vi Pahaska Teepee Resort som var det eneste stedet med ledig rom før Cody.

Dette stedet var en gang eid av William Cody, bedre kjent som Buffalo Bill og ble ifølge de ansatte brukt som jaktstue. Stedet er fullt av Buffalo Bill-effekter og jeg bestemte meg for å ta det i nærmere øyesyn dagen etter.

Vi fikk sjekket inn og funnet rommet vårt i en hytte et stykke fra hovedhuset hvor resepsjonen, restauranten og baren lå.

Tuslet ned til hovedhuset igjen og bestilte noen sliders samt laksesalat. Jeg måtte prøve noen Rocky Mountain Oysters. For de som innvender at det ikke finnes østers i fjellkjeder flere tusen meter over havet, må jeg informere at disse østersene vokser på okser. Langt bak og et godt stykke nede på oksekroppen. Jeg synes det holdt med å prøve bare en, kona synes det var greit å la det være.

Vi satte oss i baren hvor jeg forsøkte å få gjort litt jobb, men jeg hadde ikke hatt mobildekning siden tidlig på morgenen og WI-Fien var helt ubrukelig så jeg måtte bare gi det opp og heller bare ha en hyggelig sosial kveld.

Slo av en prat med bartenderen som kom fra Alabama, men som med så mange andre amerikanere hadde flyttet dit det var jobb. Det var ikke spesielt travelt i baren, det var kona og jeg som var gjester. Men det var 5-6 andre ansatte der som satt og drakk siden det var flere timer til nærmeste sivilisasjon.

Vi gikk for å legge oss rundt 22:30, en time etter at baren egentlig skulle være stengt. Bartenderen sa vi måtte holde god utkikk etter bjørn på vei til hytta, men vi hverken så eller hørte noe. Og det var egentlig helt greit, siden vi ikke hadde med oss hverken bjørnespray eller håndvåpen.

Dag 12

Vi stod opp og jeg gikk ned til Buffalo Bill’s gamle jakthytte eller lodge. Det viste seg at betjeningen på restauranten hadde lagt på litt dagen før, da Buffalo Bill bare hadde vært der et par ganger. Lodgen var egentlig mest en investering.

Bill hadde riktignok vært der et par ganger blant annet på jakttur med daværende fyrste av Monaco, samt en del andre innflytelsesrike personer som guvernører og senatorer.

Jeg tuslet tilbake til hytta og vi fikk pakket sammen bagasjen og lagt den bak på planet til pickupen. Sjekket ut og kom oss på veien. Vi skulle ikke kjøre så langt denne dagen, kun et par timer til Cody.

Landskapet endret seg raskt fra skog til noe som minnet om Utah med røde fjell.

Etter en kort stopp på rødt lys pga veiearbeid kom vi oss inn til Cody og før 11:00 var vi plass på Buffalo Bill Village hvor vi hadde bestilt en liten hytte. Hytta var ikke klar til å tas over før 15:00 så vi tuslet inn til sentrum som lå rett ved og startet dagen med en sandwich og en soda hos Annie’s Soda Saloon. Skikkelig godt, men vi kunne sikkert ha delt en sandwich siden de var enorme.

Deretter gikk vi videre gjennom byen og bort til Buffalo Bill Center of the West og jeg koste meg igjen vesentlig mer enn kona. Særlig på the Firearms Museum hvor det muligens er flere skytevåpen enn det er i flere store norske jaktkommuner til sammen.

Jeg skulle gjerne vært der mye lenger, men etter en veldig god stund kom kona inn og lurte på om det ikke var på tide å finne på noe vi begge likte.

Det ble til det og vi forlot museene og ruslet tilbake inn til byen.

Vi stanset ved Silver Saddle Saloon på Irma Cody Hotel, et hotell William Cody bygget og oppkalte etter sin datter. Der tok vi en drink i sola før vi tuslet videre til the Silver Dollar Bar hvor vi fikk oss litt mat.

Klokka hadde nå blitt nok til å sjekke inn og mens kona tok seg en hvil kjørte jeg sykkelen litt rundt i byen for bare for å kjøre litt rundt i sakte fart og kose meg.

Rundt 18:00 var jeg tilbake og vi gjorde oss klare for dagens høydepunkt: Rodeo.

Hver dag i juli er det rodeo på Cody Stampede Arena og vi hadde bestilt billetter på «The Party Deck». Vi har vært på rodeo tidligere, men det var i Houston under Houston Livestock Show and Rodeo, som var en enorm innendørs arena.

Dette var på en lokal «liten» arena med bare noen hundre tilskuere.

Vi startet med å kjøpe oss hver vår store hot dog med «alt» og noen iskalde drikker før vi gikk på tribunen på kortsiden som skulle være the «Party Deck» Det var veldig gode plasser, men det var lite som tydet på at det skulle bli noe særlig fest der. Etter en veldig positiv nasjonalistisk og til tider religiøs åpning av rodeoen av en uberkjekk cowboy til hest og med mikrofon ble showet satt i gang.

Det var gutter og jenter fra store deler av landet som brynte seg på mer eller mindre ville hester. Det er imponerende hva disse idrettsfolkene klarer å få til uten å brekke det ene og det andre og få nakkesleng og det som verre er.

Etter at hester hadde kastet folk i bakken var det kalvene som skulle få bryne seg.

Det ser jo unektelig brutalt ut å få en lasso rundt halsen mens man løper og så få en bråstopp så man blir slengt rundt og deiser i bakken før en cowboy eller girl surrer tre av beina dine fast. Kona mener det er unødvendig dyreplaging, jeg synes det ser ut som kalvene ikke bryr seg stort når de etter å ha bli bundet løs traver ubekymret ut av arenaen.

Man føler seg litt mindre mann for hver tøffing som entrer arenaen og siden det også ble ganske kjølig og vi ikke hadde så mye klær med oss, dro vi fra rodeoen etter et par timer.

Kjørte tilbake til byen og dro innom et par barer før vi tok kvelden.

Dag 13

På dag 2, etappe 1, tidlig på morgenen, stoppet jeg på Ace Hardware for første gang i Rockford Illinoise. Bak disken stod det en søt gammel dame jeg kom i prat med om prosjektet mitt med mc i USA. Hun var veldig klar på at jeg på et eller annet tidspunkt måtte kjøre Bear Tooth Pass i Montana. 

Det har hele tiden ligget i bakhodet at jeg skulle gjøre som den søte damen sa og dette var dagen det skulle skje. Noen tusen miles og nesten to år etter.

Jeg satte meg på JANF 07:15 og fylte opp tanken på nærmeste bensinstasjon. Satte så kursen for Red Lodge og kjørte nordover.

Ved delstatsgrensen mellom Wyoming og Montana stoppet jeg for å dokumentere grensepasseringen og møtte en gruppe på fire par fra Australia. Ett par kjørte bil, mens de andre kjørte på tre Harley Davidson’s. Gruppa hadde vært på veien i to uker og hadde to uker igjen. Da jeg spurte dem om hvor de hadde kjørt så langt svarte de at de måtte nesten sjekke på telefonene sine for å se på bilder og kart for å svare på det. 

Jeg kjenner meg godt igjen i det svaret, og en av grunnene til at jeg skriver ned så mye av det som skjer på disse turene mine, er nettopp fordi det skjer så mye på kort tid at jeg ellers ville glemt så mange steder og folk og annet jeg opplever.

Kjørte videre inn i Montana og på veien stoppet jeg på en Historic Marker ved Smith Mine like ved Bear Creek. Det var et nedlagt lite gruve samfunn som hadde blitt forlatt etter en katastrofe hvor 74 menn døde ned i gruven i 1943. Jeg liker godt å stanse ved slike Historic Markers innimellom for å få litt påfyll av historie, men det er ikke så lett med en stor pickup å stanse i veikanten for så å snu midt i veien, som det er med motorsykkel. Det ble derfor litt mindre slike stopp på denne turer. Ikke synes kona det i nærheten så interessant som jeg synes det er heller så denne hobbyen får jeg ta opp igjen på senere turer.

Kom meg etter hvert frem til Red Lodge hvor jeg stoppet og gikk inn på One Legged Magpie Diner hvor jeg spiste frokost.

Med godt med energi i kroppen var jeg nå klar til å møte den legendariske veien.

Turen startet rolig med fine myke svinger langs Rock Creek med utsikt mot fjellene på begge sider av dalen.

Etter hvert tok det veldig opp med hårnålsvinger som klorer seg opp langs fjellet Beartooth Mountain. Det var ikke mange biler på veien så jeg kunne stort sett holde det tempoet jeg selv synes var behagelig og som ga meg best uttelling i hver sving.

Jo høyere jeg kom jo mer angret jeg på at jeg hadde latt vindjakka bli liggende igjen på hytta i Cody men ikke så mye at jeg angret på turen. Selv ikke helt oppe på toppen, 3 337 meter over havet og kun 4 grader i lufta, angret jeg på turen. Helt fantastisk vei å kjøre motorsykkel. Det skal innrømmes at jeg satte pris på at temperaturen steg godt på vei ned igjen fra fjellet på andre siden og jeg ble veldig glad da det ble godt over 20 grader.

Kjørte inn i Wyoming igjen og tok etter hvert av inn på Chief Joseph Highway som også er en skikkelig fin vei for motorsykkelkjøring. 

Heller ikke her var det noe særlig trafikk, men tok det pent da jeg så et rådyr krysse veien svært sakte bare 100 meter foran meg og litt senere satt det en rypelignende fugl midt i veien og bare så dumt på meg når jeg passerte i ganske rolig fart.

Jeg møtte to tyskere, en i bil og en på motorsykkel, ved et utsiktspunkt og de fortalte meg at de var en del av en større gruppe som var på motorsykkeltur. Dessverre hadde bilen fått problemer og den måtte tilbake til Cody for å byttes. Resten av gruppa hadde dratt mot Yellowstone National Park mens en av deltagerne hadde blitt igjen sammen med han som måtte bytte bil for å være moralsk støtte.

Litt over fire timer etter jeg hadde dratt avgårde om morgenen var jeg tilbake i Cody og møtte kona som hadde pakket bilen og sjekket ut av hytta. Vi fant et passende sted å laste sykkelen opp på planet og fikk hjelp av en far og sønn på besøk fra Florida. Man treffer nesten alltid hjelpsomme hyggelige folk i dette landet.

Vi tok en stopp på Old Trail Town før vi kom ordentlig av gårde. Dette stedet er som et bittelite Folkemuseet på Bygdøy hvor autentiske bygninger er samlet inn fra grenselandet mot vest under pionertiden og satt opp igjen med tidsriktige møbler og utstyr.

Blant annet er den ene hytta hvor the Wild Bunch med Butch Cassidy og the Sundance Kid gjemte seg i the Hole in the Wall i samlingen av bygninger. Vi fikk oss en liten tankevekker om hvor kjipt det måtte ha vært å være kvinne i grenselandet på den tiden. Mange graviditeter og fødsler og utrolig kummerlige forhold uten mulighet til noe medisinsk hjelp. Ikke rart det er mange unge kvinner og små barn som ligger på kirkegårdene i det ville vesten.

Siden vi ennå ikke hadde sett bison og det stod høyt oppe på lista, dro vi tilbake til Yellowstone National Park bare motsatt vei av der vi kom to dager siden. Vi hadde fått tips om kjøre mot Mammoth, men mistet mobildekning etter kort tid på veien så vi måtte nok en gang stole på skilt og retningssans. På veien tok vi en kort liten stopp ved elvebredden til North Fork Shoshone River hvor vi unnet oss en kald drikke i sola før vi fortsatte inn mot parken.

Når vi etterhvert krysset Yellowstone River fulgte vi elven nordover og stoppet ved the Narrows som var en imponerende kløft. Noen med kikkert sa de så en fjellgeit i fjellsiden på motsatt side, men jeg så ikke noe. Jeg spurte dem om de hadde sett bison, og det hadde de så absolutt. Bare 25 minutter kjøring unna skulle det være bison.

Jeg satte meg inn i bilen og fulgte instruksjonene jeg hadde fått. Og ganske riktig, etter bare 20 minutter så vi et digert dyr på siden av veien. Etter å ha foreviget bisonen kjørte litt videre og der var det en flokk på sikkert 100 dyr. Vi gikk ut av bilen og så nærme vi mente var forsvarlig for å se på dyrene. Så nærme som forsvarlig var ikke så nærme som de som stod nærmest, og i nærheten av folk det så ut som vi kunne løpe fortere enn. 

Vi inntok lunchen på Roosevelt Lodge, som ikke lunne by på noen kulinariske høydepunkter. En typisk turistfelle.

Vi satte nå kursen sørover for dagens mål som var Jackson. Siden vi ikke hadde hatt dekning på mange timer, ante vi ikke hvor lenge det var å kjøre, og vi fikk heller ikke booket overnatting uten nettilgang.

Vi kom oss gjennom Mammoth som så ut til å være en liten by jeg gjerne vil komme tilbake til og passerte etter en stund Old Faithful og veien vi hadde kjørt tidligere. Etter flere timer på veien var vi endelig ute av Yellowstone men hadde fortsatt ikke mobildekning.

Når vi endelig fikk dekning så vi at vi ikke ville være i Jackson før ca 20.30. Vi booket et rom som var veldig rimelig, bare 250 dollar. De fleste andre rommene selv på moteller lå på godt over 800 dollar for en natt så vi var ganske fornøyde.

Fullt så fornøyde var vi ikke når vi endelig kom frem sent på kveld og ikke fant hotellet. Jeg parkerte utenfor et annet hotell som lå der Google Maps sa at også vårt overnattingssted skulle ligge. I resepsjonen fikk jeg derimot høre at vi var på rett plass og at det bare var å sjekke inn. Til vår store overraskelse var derimot rommet et hostel med 50 sengeplasser på ett rom. Det var nok derfor det var såpass mye lavere i pris enn resten av rommene i Jackson. 

Vi er ganske eventyrlystne, men vi er ikke 22 år lenger så vi sa takk men nei takk til å dele rom med opptil 48 andre mennesker og fant det nærmeste ledig til under 500 dollar per natt som var Teton Teepee Lodge i Alta, ca en og en halv times kjøring unna. Vi setter såpass pris på privatliv at vi booket der og etter å ha krysset delstatsgrensen inn og ut av Utah igjen fikk vi sjekket inn, lagt oss før midnatt og ble enige om å ta en langt kortere etappe dagen etter. 16 timer mer eller mindre på veien er mer enn nok.

Dag 14

Kom oss opp i rimelig tid og spiste en frokost som fort gikk i glemmeboken.

Hoppet inn i trucken og krysset først delstatsgrensen inn til Idaho og like etter inn til Utah. Nå var også pickupen som var registrert der på hjemmebane.

Vi fylte bensin på den tørste doningen og fortsatte sørover mot Logan. Målet var å finne graven til Russel J. Larsen som skal være en gravstein med humor. Vi lette rundt på Logan Cemetary i over en time, men gav til slutt opp å finne graven til mannen som ønsket å få huden sin laget om til en damesadel etter sin død.

Det var på tide å få litt lunch og vi dro til Fredrick’s Pizza hvor vi bestilte en liten Meat Lover vi ikke hadde sjans til å spise opp. Mens vi spiste booket vi et rom på det svært luksuriøse Super 8.

På veien til motellet så vi en imponerende bygning, og siden vi nå var i Utah var det ingen stor overraskelse at bygget tilhørte Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige, eller mormonene som de gjerne kalles.

Innsjekkingen på hotellet tok litt tid siden jentene bak disken aldri hadde sett et norsk førerkort, men når alle tre hadde fått sett på det gikk det i orden. Vi fikk nøkkelen og bar inn tingene våre og dro til vår trofaste venn Walmart Andersen for å handle inn det mest nødvendige.

På veien undret vi oss litt over alle fyrverkeriutsalgene, men tenkte ikke stort over det.

Vi fikk tak i det meste vi trengte unntatt vin fordi vi var i Utah, og dro tilbake til motellet for å legge ting kaldt i kjøleskapet.

Senere bestemte vi oss for å sjekke ut byen og kjørte den korte veien inn til sentrum. Der fant vi en hyggelig plass kalt Cache Bar Cocktails & Cuisine som virket perfekt for anledningen. Det var det også og vi fikk oss noe kaldt å drikke og en sandwich.

Det var så vidt vi kom inn fordi vi kun hadde med oss førerkort og ikke pass som bevis på at vi begge er 52 år gamle. Men igjen, vi var i Utah.

Vi satte oss ute siden vi er norske og redde for å glipp av solen og ble sittende å se på et umake par som drev iherdig sjekking. Med tanken på kombinasjonen av promille og klokkeslett ble vi enige om det neppe ble laget noen barn den natten.

Etter en stund dro vi tilbake til motellet og satte oss i solen på campingstolene våre og ble kjent med en trivelig hund som fikk gå løs rundt på området. Eieren kom bort til oss etter en stund og lurte på om det var vi som hadde en pickup med motorsykkel på planet. Vi måtte innrømme det og hadde en prat om motorsykler og at hun hadde kjørt dual sport sykler i sin ungdom.

Plutselig hørte vi fyrverkeri i det fjerne og googlet om det var noe som skjedde den dagen. Det viste seg at 24 juli er Pioneer Day i Utah og at det skulle være folkefest med fyrverkeri i byparken på kvelden.

Det kunne vi ikke gå glipp av, og kjørte til Elk Ridge Park hvor det virket som om halve byen hadde samlet seg. Vi fant til slutt en parkeringsplass ca en kilometer fra parken og fulgte bare folkemengden inn til en liten idrettsplass.

Vi fant et sted vi kunne sette opp stolene våre og en familie i nærheten fortalte oss at Pioneer Day er en feiring av de første hvite som bosatte seg i Utah. Mormonere selvfølgelig. De spurte hva vi gjorde og hvor vi kom fra, så jeg fortalte litt om turen vår og motorsykkeleventyret mitt. Vi ble ønsket velkommen til Utah og ble fortalt at de kjente noen unge mennesker som hadde vært på misjon i Norge.

Jeg ble stående og prate en stund om røtter og arv, før jeg unnskyldte meg og gikk tilbake til kona.

Like etter startet fyrverkeriet, men siden vi er så privilegerte at vi har sett fyrverkeri ved tidligere anledninger bestemte vi oss for å dra før det var helt ferdig så vi slapp det uunngåelige trafikkaoset som ville komme når alle skulle hjem på samme tid.

Vi kom oss greit tilbake til motellet og gikk til sengs.

Dag 15

Vi våknet ganske tidlig og benyttet oss av frokosttilbudet med yoghurt i tre forskjellige smaker før vi pakket trucken og satte kursen mot Salt Lake City.

På veien stoppet vi på Black Rifle Coffee Company som er et alternativ til de mange kaffesjappene som kun har woke ansatte med blått hår og kettlebell i nesa.

Vi bestemte oss for å dra innom This is the Place Heritage Park før vi skulle besøke Olympic Park der OL ble arrangert i 2002.

På vei dit passerte vi en kul pølsebil som var vanskelig å få tatt et godt bilde av, men vi fikk et OK et i sidespeilet.

Vi ankom det som kan beskrives som Mormonernes Disney Land, riktignok uten noen karuseller eller berg og dal baner. Men vi tilbrakte rundt en times der og lærte litt mer om de første nybyggerne i Utah. En hyggelig dame fra «kirken» lærte oss hvordan man trillet piller og laget kokaintannpasta, og en annen jente, også mormon, viste oss huset til en svensk familie som hadde gjort det godt for rundt 150 år siden. Det var også satt av en bitteliten plass til de som bodde der før nybyggerne kom.

På vei ut av parken var det noen imponerende monumenter, og vi satte kursen mot Olympic Park.

Noen ganger er det lurt å dobbeltsjekke før man plotter en adresse inn i Google Maps. Vi havnet i et boligstrøk og kom til en liten lokal park med en liten padelbane og noen turstier. Langt i fra en park til minne om de Olympiske Leker.

Vi bestemte oss for å droppe OL-anlegget og kjørte til neste attraksjon på lista, huset som var inspirasjonen til huset i filmen Up!

Vi tok en kjapp fotosession mtp at beboerne i huset ikke er kjempeglad i turister som tar bilder og gjerne går inn i hagen deres og setter seg på trappa.

Nå satte vi kursen østover og etter ca halvannen time kom vi til Bonneville Salt Flats. Dette er også et sted jeg har drømt om siden jeg var liten og hørte om fartsrekordene til Blue Bird.

Vi tok en liten spasertur på saltslettene før vi kjørte inn til Wendower som stort sett består av moteller og noen få butikker på Utahsiden av delstatsgrensen mot Nevada. Gambling er ulovlig i Utah, men fullt lovlig tre minutters gange unna i West Wendower som ligger i Nevada.

Vi sjekket inn og kjørte til nærmeste Dollar Store for å kjøpe vann.

Utenfor butikken så jeg et fint sted å få sykkelen ned fra planet, og jeg tok den ned for første gang helt alene. Det gikk fint uten å miste den eller drite meg ut på annen måte. Kjørte sykkelen de 150 meterne tilbake til motellet, og gikk så tilbake for å hente trucken.

Vel tilbake på motellet fylte vi kjøleskapet med forskjellig væske før vi satte oss ved bassenget en stund, tok noen drinker, badet litt og snakket med noen av de andre gjestene.

Der så jeg en melding fra en norsk bekjent som bor i Charlotte North Carolina om at han og familien var på road trip og ville komme til Salt Lake City på kvelden. Dessverre rakk vi ikke å møtes, men håper på å få til et treff i februar.

Mens vi pratet med et hyggelig par fra Idaho lot kona merke til et språk hun dro kjensel på. Det viste seg å være en gjeng dansker på tur. De var fra Jylland så det var vanskelig å kommunisere både på dansk og på engelsk. Ikke var de særlig utadvendte typer heller.

Vi bestemte oss for å sjekke ut kasinoene og på vei inn i Nevada stoppet vi på en food truck og kjøpte noen tacos. Utrolig god og mye mat for pengene.

Tuslet inn i Nevada og inn på Wendover Nugget Casino. Ingen av oss er noe særlig til gamblere, så vi satte oss bare i baren og bestilte noe å drikke. Da vi ba om regningen spurte bartenderen om vi ikke skulle spille på skjermene som var foran hver barkrakk. Jeg sa vi ville heller spille på de enarmede bandittene inne i lokalet og da var plutselig drinkene gratis.

Vi fant en passende maskin og la inn 20 dollar og satte i gang spillingen. Ca ett minutt senere var vi tomme for penger, men to drinker for 20 dollar er ikke så gærent, og vi deppet ikke veldig over tapet.

Det er vanskelig å forstå hvordan folk kan sitte i timesvis og tømme sparekontoen sin i den blinkende og bråkete labyrinten av et lokale. Men det ser ut til å hjelpe at det er lov å røyke der inne så man ikke må gå ut og tenke seg litt om mens man tar en røyk. 

Da tapet var talt opp og drinkene var tomme, bestemte vi oss for å gå over gaten til Montego Bay Resort and Casino, som så litt mer eksklusivt ut en The Nugget.

Det både stemte og stemte ikke.

Stedet var større og finere, men klientellet var akkurat det samme.

Vi bestilte nye drinker, måtte betale for dem og drakk opp siden vi nå hadde hatt det så moro som en kveld kunne romme. Gikk tilbake mot motellet på andre siden av delstatsgrensen og stoppet på en annen food truck hvor vi tok med oss fajita på veien.

Hentet noe å drikke fra kjøleskapet og satte oss ved bassenget igjen. Der var det umulig å ikke høre hva mannen som satt der snakket om på mobilen. Greg, som han het, snakket høyt med en kompis om hvor jævlig ekskona var som aldri hadde betalt noe for deres felles datter, annet enn legeutgiftene hennes. Dette var visstnok svært bortkastede penger siden det eneste datteren, Victoria, fikk ut av det var prevensjonsråd. Alt annet måtte Greg betale for.

Etter en stund la Greg på og begynte å snakke med oss. Han jobbet på Bonneville Speedway og inviterte meg bort dagen etter for å teste pickupen på saltslettene dagen etter. Han anbefalte ikke å bruke motorsykkelen siden sensorer og annet kunne slutte å virke etter ca 4-6 måneder pga saltet som ikke ville være mulig å bli helt kvitt.

Han tok kvelden kort etter og det gjorde vi også.

Dag 16

En dag uten særlige store begivenheter.

Vi stod opp relativt tidlig og jeg kjørte ned til Bonneville Speedway for å teste trucken på saltslettene. Så ikke noe til Greg så jeg kjørte utpå og koste meg skikkelig på den nærmest paddeflate overflaten en stund. Det er nesten som å kjøre båt på havet, med horisont og ingen trafikkregler eller skilt og filer å holde seg i. Skikkelig gøy.

Tilbake på «land» fikk jeg en hyggelig prat med noen semiproffe stuntmotorsyklister som var på vei til Chicago. Særlig en av dem imponerte meg skikkelig der han kjørte rundt på bakhjulet på en digger bagger ute på saltsletta. Selvfølgelig uten hjelm eller kjøreutstyr.

Kom meg tilbake på motellet hvor vi pakket både pickup og sykkel og satte kursen sørover.

Jeg liker veier hvor man virkelig kjenner at man er i ødemarka som når det står et skilt som sier : No gas for 190 miles!

Vi kjørte på en skikkelig øde strekning, der det eneste tegnet på sivilisasjon var asfalten på veien, noen gjerder og at alle skiltene hadde masse kulehull.

Etter en stund kom vi til en hyggelig liten by, Eli, hvor vi stoppet for å spise frokost. Et koselig lokalt sted hvor alle kjente alle og alle vi traff ønsket oss hjertelig velkommen til Amerika. 

Vi fortsatte på endeløse lange og rette veier uten en sving i mange mange mil til vi kom til en bensinstasjon hvor jeg fylte opp sykkelen.

Etter en god stund kom vi til den lille byen Lund, som jeg antar ble grunnlagt av noen svensker for lenge siden. Der var det veldig folksomt og alle gikk med kjølebokser og campingstoler mot et eller annet arrangement. Vi stoppet ikke så vi vet ikke hva som foregikk. 

Først utpå kvelden kom jeg på at det var fjerde lørdag i juli og dermed National Day of the Cowboy og alle derfor var på vei til byens rodeostadion. Angret litt da på at vi ikke stoppet.

Etter omtrent fire timer på veien kom vi til dagens stopp og sjekket inn på Alamo Inn i Alamo Nevada.

Det kunne knapt vært et mer øde sted. Vi ble fortalt at det eneste stedet vi kunne få noe mat var på bensinstasjonen eller kjøre ca to timer i hver retning om vi vill spise på restaurant.

Vi tuslet de 150 meterne ned til bensinstasjonen og ble positivt overasket. Det var både bensinstasjon og matvarebutikk i ett. Alkohol hadde de også.

Vi kjøpte litt lunch som vi tok med tilbake til motellet og spiste på den noe slitte terrassen der. Ikke et kulinarisk høydepunkt, men vi koste oss i sola med noe kaldt å drikke.

Etter hvert slo vi av en prat med naboene våre Tammy og moren Bonnie, før vi begynte å forberede neste dag: vi skal levere tilbake rampa jeg kjøpte med 30 dagers returrett til Walmart og lever sykkelen til Rudy der JANF2 allerede står og venter på neste tur med broderen.

Kona fikk hilse på de fire hundene til Tammy og Bonnie så da var hun fornøyd.

Planen var å dra tilbake til bensinstasjonen for å kjøpe middag, men vi ble sittende og prate med naboene våre. De bød på hjortepølse og vi bød på norsk melkesjokolade.

Vi ble sittende en stund og en annen nabo, en dame på Tammy’s alder kom bort og ble med på praten. Dessverre tok samtalen en politisk vending og for første gang på 5 turer de siste årene ble det litt ampert pga politikk. Det ble litt pinlig for oss som ikke har lyst til å snakke politikk og i hvert fall ikke velge hvilken skyttergrav vi vil være i.

Heldigvis gikk den nye damen etter en stund, og stemningen kom fort opp igjen.

Vi gikk tom for øl så jeg svippet nedom bensinstasjonen med pickupen for å skaffe mer. Da jeg kom tilbake hentet Tammy to biffer og noen maiskolber hun ville gi oss og vi fyrte opp et bål. Der grillet vi mais og biff og fikk oss et godt måltid. Særlig maiskolbene smakte helt nydelig.

Vi ble sittende lenge rundt bålet mens Bonnie fortalte om livet sitt som omreisende antikvitetshandler, mennene hun hadde hatt på godt og vondt og om barna sine. Hun fortalte om barndommen sin der foreldrene jobbet som fruktplukkere og reiste rundt i landet etter hvor moden frukt skulle plukkes, så de aldri var mer enn et par uker på samme sted, år etter år.

Ikke bare en solskinnshistorie. Ganske rørende å høre om livet hennes. 

Da bålet begynte å dø ut gikk vi hvert til vårt.

Dag 17

Vi våknet med et snev av bakrus etter en veldig hyggelig dag og pakket trucken med alt vi hadde. Inkludert sideveskene til motorsykkelen.

Det var ingen frokost på motellet så vi spiste det vi hadde i kjøleskapet. Vi tenkte å stoppe å spise litt veien, men det var ingen hyggelige steder å stoppe hverken på Highway 93 eller Interstate 15.

Etter omtrent to timers kjøring med bare et stopp for å fylle bensin på JANF rullet vi inn i Las Vegas hvor vi stoppet på en Walmart for å returnere rampa og walkie-talkiene. Begge innenfor 30 dagersfristen.

Det var fortsatt ingen hyggelige steder å spise lunch i det fri, så vi satte kursen mot Laughlin via Highway 163.

Det begynte å bli veldig varmt å kjøre motorsykkel, over 40 grader men fortsatt ingen hyggelige steder å stoppe for å spise. I Searchligh stoppet vi på en grusplass, men siden det var så varmt spiste vi bare kjapt i bilen for første gang på turen.

Vi kjørte videre til Laughlin som var et perfekt å stoppe siste natten før JANF skulle avleveres hos Rudy i Golden Shores Arizona dagen etter. Der skal JANF gjenforenes med JANF2 som har stått parkert der siden mars.

Vi kom fram til Laughlin rundt 15:00 og temperaturen var nå oppe i 42 grader. Ikke akkurat drømmevær for motorsykkelkjøring, eller noe som helst egentlig.

Bare det å parkere sykkelen og bilen og å få bagasjen av lasteplanet var nok til å svette som en gris. Det skulle ikke bli noe kjøligere dagen etter, men Rudy’s hus lå bare 50 minutters kjøring unna.

Vi fikk parkert og sjekket inn på Hotel Tropicana, som bare kostet 33 dollar natta. De antar nok at vi kommer til å spille bort masse penger så de ikke taper på oss.

I stedet for å gamble bort tusenvis av dollar, tok vi en liten hvil og noe kaldt å drikke på rommet før vi gikk bort til et kasino ved elvebredden og spiste på Bubba Gump på Golden Nugget.

Fikk et bord helt ved bredden av Colorado River og nøt noen skikkelig digge reker.

There are a thousand ways to cook shrimps, ifølge Bubba, og disse var cooked just right.

Etter middag gikk vi tilbake til hotellet og siden det fortsatt var over 40 grader varmt bestemte vi oss for å stikke ned til bassenget som på kvelden kun var åpent for voksne.

Vi kom ned til bassengområdet og bestilte en øl og ett glass vin. Med tips kom det på 25 dollar.

Etter en liten stund lot vi merke til at absolutt ingen andre fulgte regelen om at medbrakt var strengt forbudt. Alle andre fisket opp egen drikke fra bager og sekker uten blygsel.

Sendte derfor kona opp på rommet for å hente egen drikke som hun smuglet med inn til bassenget.

Vi drakk opp det vi hadde og gikk tilbake opp rommet etter et par timer. Vi var begge ganske slitne, men siden jeg lider ganske sterkt av FOMO, måtte jeg ta en tur ned i kasinoet for å se om det skjedde noe. Det skjedde ikke stort, men jeg rakk å spille bort 17 dollar jeg hadde i cash på en maskin som lå integrert i bardisken. Fikk to glass med gratis bourbon mens jeg satt og spilte og vant selvfølgelig ikke noe. Tuslet derfor tilbake til rommet og gikk til sengs.

Dag 18

Selv om det nesten ble fest på kasinoet kvelden før, stod jeg tidlig opp. Jeg vill gjerne ta bilder av delstatsgrensen mellom Nevada og Arizona. Det krevdes litt kjøring på fortauet, men fikk tatt bildene.

Deretter kjørte jeg tilbake til hotellet hvor vi spiste litt frokost.

På vei fra parkerings plassen fikk jeg et kompliment av en fyr for Black Rifle Coffee Company t-skjorten min. Jeg hadde vært litt bekymret for at noen skulle bli fornærmet eller støtt av den, men med tanke på at vi ikke var i nærheten av noen blå byer var det helt ubegrunnet.

Vi sjekket ut og satte kursen mot Rudy.

Under en time senere og uten noen hendelser å snakke om var vi framme ved huset hans og jeg parkerte JANF ved siden avJANF2.

Vi ble sittende en stund på kjøkkenet til Rudy og prate mens vi klappet den kosete og ivrige hunden hans. Rudy er tvers igjennom en skikkelig fin fyr.

Etter en stund sa vi ha det bra og på gjensyn og måtte dra videre. Dette var siste dagen og vi hadde litt vi ville se og gjøre før hjemreisen.

Vi kjørte først til Oatman hvor vi flere ganger på veien måtte stoppe for eslene som står akkurat hvor de vil og så lenge de vil. Det gjør at man må kjøre slalåm forbi dem for å komme forbi.

Parkerte bilen og tok et kaldt glass på Judy’s Saloon hvor jeg nå har stopper for tredje gang på under ett år. Fikk også konstatert at klistremerkene fra i fjor fortsatt hang i vinduet.

Ruslet litt i byen, men siden det nå var 42 varmegrader, gikk vi inn på Oatman Hotel og fikk oss litt lunch. Vi sjekket at tieren broderen og jeg hang opp i oktober i fjor fortsatt var på plass rett ved det norske flagget.

Etter lunch kjørte vi avgårde og fulgte Route 66 en stund før vi satte kursen mot Pirate Cove i California der broderen og jeg hadde et hyggelig bad i Colorado River sammen med en gjeng lokale i fjor.

Det var forfriskende å bade der da, men anda mer nå som det hadde blitt 45 grader i skyggen. Vi slo av en prat med et hyggelig par som satt på elvebredden, og lekte litt med hunden deres Peanut som hadde en utrolig energi i varmen.

Satte oss i trucken og kjørte mot Bullhead City Arizona, hvor vi spiste en skikkelig burger på The River Dog Grill. De reklamerte med at det er universets best burger. Det stemmer nok ikke helt, men god var den.

Etter det bestemte vi oss for å kjøre til Hoover Dam, som vi kun har sett i mørke og det for 16 år siden.

Ved ankomst var det en slags sikkerhetssjekk men mannen i porten bare spurte oss om vi hadde med våpen eller droner. Og siden vi sa at vi ikke hadde noen av delene fikk vi kjøre videre.

Vi kjørte over dammen og inn i Arizona igjen, og det var utrolig kult å se i dagslys selv om det var stekende varmt ute.

Deretter bar det mot Nevada og Las Vegas. Siden vi er ungdommelige folk med full oversikt over de siste trendene, måtte vi stikke innom Crumbl Cookies å smake på det kidsa sier trender på TikTok.

Stilte inn GPS-en på Golden Nugget og kjørte nedover The Strip idet sola begynte å gå ned. For en by – litt sprøtt å se hvordan denne lille «bordellbyen» med muligheter for gambling har vokst til en milliardindustri, fortsatt med bordellfølelse og gambling, men nå med alt mulig annet på toppen.

Parkerte trucken i nærheten av Fremont Street og gikk inn for å se galskapen. Tuslet gjennom gata og så alt fra showgirls til folk i gorilladrakt som danset og en dame uten underkropp som prøvde å tjene litt penger.

Det var for varmt til å sitte ute, så vi stakk inn i et casino for en drink. Satt der en stund og sugde til oss stemningen – folk som lo og koste seg mens de tapte penger ved bordene.

Da glasset var tomt gikk vi tilbake til trucken for å flytte rundt på bagasjen så alt var klart til innsjekk senere på natta.
Kjørte tilbake langs Stripen andre veien og parkerte ved MGM Grand. Gikk gjennom casinoet og kjente kanskje igjen litt fra da vi bodde her for 16 år siden, men savnet glassburet med løver som jeg mente å huske sto der den gangen.

Tok en runde ut på The Strip igjen og drev med folkekikking. Fortsatt 42 varmegrader og svært lite tøy på mange av damene.
Vi satte oss ned på P.F. Chang og fikk et skikkelig godt måltid – mer enn nok mat til oss to.

Hadde håpet å få med oss vannshowet ved Bellagio ved midnatt, men det var visst slutt klokka elleve på kvelden.

I stedet ruslet vi motsatt vei tilbake til trucken, fylte den opp med bensin og handlet Miller Lite å ta med hjem.
Etter det gikk turen til flyplassen for å levere trucken – vi hadde forberedt oss på at det kunne bli en diskusjon siden vi hadde krasjet den. Men ingen fra Hertz var der, og dermed var vi altfor tidlig ute.

Så vi bestemte oss for å duppe av litt i bilen et par timer. Rundt halv fire på natta pakket vi all bagasjen på en sju-dollars tralle og trillet 200 meter til shuttlebussen, hvor vi måtte etterlate tralla. Fikk en grei tur på en stappfull buss til terminalen, der vi måtte punge ut med enda en sju-dollars tralle for noen hundre meter til.

Ved innsjekk fikk vi beskjed om at bagasjen var for tung. De ville ha 200 dollar for å sende den videre. Etter tjue minutter med ompakking nevnte damen bak skranken litt tilfeldig at vi faktisk hadde fire kolli i kvoten, ikke tre. Tok ut en av sidekoffertene fra pappesken jeg hadde sykkelbagasjen i, og plutselig var vektproblemet løst.

Vi oppdaget også at vi ikke hadde fått seter tildelt på boardingkortene. Da vi spurte, fikk vi beskjed om at det ville bli ordnet ved gaten. Prøvde å komme oss dit, men kona ble stoppet i sikkerhetskontrollen – navnet på boardingkortet stemte ikke helt med passet. Vi ble sendt tilbake til innsjekk, der det ble fikset på et blunk. Ny runde i sikkerheten – denne gangen uten problemer.

Fant gaten, og etter en stund fikk vi tildelt seter. Og ja – vi fikk sitte sammen. Happy times. Ingen oppgradering på hjemveien
Boardet flyet, og begge sovnet før takeoff.

Oppsummering

• – 16 dager på veien, 9 dager på sykkel
• – 18 dager hjemmefra
• – 9 delstater
• – Litt over 7300 km i bil, 2800 km på motorsykkel
• – Temperatur fra 39 F (4 C) til 113 F (45 C)
• – Nesten bare strålende sol bortsett fra ved Stillehavskysten
• – Første, og forhåpentligvis siste, litt alvorlige uhell på motorsykkel
• – Som vanlig: masse trivelige, gjestfrie folk, flott natur og fine veier

Nok en gang, helt fantastisk tur!