To R12?0 GS med altfor lav km stand trengte utfordringer. Med en bucket list full av land og steder i Øst-Europa ble det planlagt en motorsykkeltur sør- og østover fra Trondheim. To uker ble satt av til turen, og obligatoriske steder å besøke var Moldova, Iron Gates på Donau, og Beograd. Ruten ble lagt for å følge Karpatene mest mulig for å sikre kjøreglede på turen.
Planleggingen startet med en konsultasjon med forsikringsselskapet. Vi fikk et grøntkort som viste at vi stort sett kunne kjøre hvor vi ville med unntak av Ukraina, Hviterussland og Kosovo. Planlegging av ruten ble gjort i Calimoto hvor motorveger ble ekskludert. Både navigerbar track og spor ble overført til BMW Navigator VI.
For å begrense kjørelengde ned til Karpatene så valgte vi å ta ferje fra Karlskrona til Gdynia. Overfarten er lang nok til overnatting og det ga oss et utgangspunkt øst i Polen. Jeg har arbeidet mye i dette landet de siste årene, så jeg vet hvor kjedelig det er å kjøre på de raske motorvegene. Vi la derfor opp en rute på mindre veger i øst for å komme ned til Karpatene. Vi så etter noen interessepunkter og fant Wolfschanze som en naturlig plass å stoppe. Dette var Hitlers kommandosentral i øst hvor han tilbrakte mye tid, og hvor høyere offiserer i Wehrmacht forsøkte drepe han i juli 1944.
Kjøringen videre sørover på småveger ble relativt kjedelig. Problemet er at vegene går gjennom landsbyer med 50 soner. Byene kommer veldig tett, og området er helt flatt slik at det er lite å se på vegen. Med unntak av en interessant stopp i konsentrasjonsleiren Treblinka II ble det stort sett transport ned til Karpatene.
I Karpatene ble vegene straks mer interessante og vi kunne nyte både veg og utsikt. Vi stoppet ved sjøen Solinas som er et stort turistområde. Vi fant rom på hotellet DW Atrium, som var eid av en motorsykkelentusiast. Her var det mange flotte restaurerte klassikere utstilt i resepsjonen.
Neste dag kunne vi nyte flotte veger sørover og etter hvert litt vest for å komme til grensepasseringen til Slovakia. På andre siden av grensen kom vi dessverre raskt ut av fjellene ved Humenné og inn i områder det man – fritt etter David Bowie – kan kalle village-to-village kjøring. Verre ble det etter hvert i Ungarn, hvor vegdekket ble så dårlig at man var glad for at man kjørte GS. I tillegg viste kartgrunnlaget seg å være dårlig slik at vi måtte ha flere stopp for å finne vegen inn i Romaina med hjelp av google maps.
Etter en lang dag på sykkelen var vi endelig i Satu Mare. En koselig by med flott sentrum, dog med ganske store kontraster i arkitektur. Vi fant god mat og godt øl.
Satu Mare: Flott by med relativt store kontraster i arkitektur.
Neste morgen kjørte vi gjennom Baia Mare, mest fordi Camilla Herrem spilte håndball for klubben. Men det viste seg at denne gruvebyen også er berømt for en stor miljøkatastrofe etter store lekkasjer av cyanid fra gullutvinning i 2000.
Ut fra Baia Sprie begynte virkelig moroa: svingete veger med godt dekke over fjellpass. Veg 18 bød virkelig på aktiv kjøring og vi storkoste med utsikt mot snødekte fjelltopper. Dette er hva jeg kom hit for: jeg hadde sett Michael Palins «Jorden rundt på 80 dager» da jeg var ung, og husker dette flotte landskapet i Karpatene.
Veg 18 ut av Baja Sprie, og til høyre fjellpass ved Borșa.
Vegen videre var også fantastisk. Spesielt stykket fra Borșa til Borca husker jeg godt. Langs Bicaz sjøen var det også flott, men det begynte å bli mørkt så vi valgte å gi oss for dagen.
Dagen etter var spesiell siden vi skulle kjøre inn i Moldova. Jeg høre på NRK radio dager før avreise at dette var en perle i Europa. Vi var spente på dette besøket med motorsykler siden det er litt frem og tilbake når det gjelder anbefalinger om reise til Moldova. Vi hadde konkludert med at så lenge vi holdt oss vest for Dnestr – og dermed utenfor Transnistria – skulle vi være relativt trygge som turister. Når vi nå skulle forlate Karpatene hadde vi lite tiltro til at vegene ville underholde oss. Her tok vi imidlertid grundig feil: vegen ut av fjellene var helt fantastisk: rask, svingete gjennom rullende åser. Virkelig fornøyelig.
Etter en grundig grensekontroll ved Sculei kom vi inn i dette landet jeg har ønsket å besøke i årevis. Vi kjøre rett til hovedstaden Chisinau på relativt greie veger. Byen var opptatt med et eller annet arrangement som gjorde trafikken til et problem, og hotellbestilling likeså. Etter et par rundt gjennom byen bestemte vi oss for å kjøre ut til landets hovedattraksjon Mileștii Mici. Denne vingården har imponerende 200 km med kalksteingruver, hvor de bruker 55 km til å lage 1,5 millioner vinflasker! Vi tok en spennende omvisning med måtte naturlig nok avstå fra vinsmakingen. Vi fikk imidlertid en flaske hver, hvorav den ene ble med helt tilbake til Trondheim.
Neste stopp på programmet var Brasov i Transylvania. Denne flotte byen ble anbefalt av en bartender i Trondheim. Brasov har en veldig flott gamleby hvor vi fant det beste ølet på turen.
Siden vi ankom tidlig, bestemte vi oss for å kjøre til Bran noen kilometer utenfor byen for å se Draculas slott. Her hadde jeg nok ikke gjort hjemmeleksen min skikkelig, for dette var en skikkelig turistfelle. Slottet er for så vidt interessant, men det har ingenting med Dracula å gjøre: Vlad the Impaler har trolig aldri vært der, og Bram Stoker visste nok ikke om plassen engang.
Bran Castle. Flott, men lite med Dracula å gjøre.
Som motorsyklist er nok Transfăgărășan og Transalpina opplagte høydepunkt i Romania. I slutten av mai er disse vegene med høyde opp til, og over 2000 meter fremdeles stengt. Det var faktisk nysnø da vi var der. Sesongåpning varierer fra år til år, men det var en tradeoff vi gjorde da vi valgte å reise utenfor turistsesongen.
Siden vi ikke fikk krysse de transilvanske alper måtte vi kjøre vestover. Vi besøkte den flotte middelalderbyen Sibiu før vi kunne følge Karpatene sørover langs veg 6 til Orșova. Dette viste seg å være en flott veg å kjøre ned til Donau.
Iron Gates. Jeg husker ikke hvordan dette stedet dukket opp på radaren min, men det er altså et flott område hvor Karpatene møter Balkan fjellene. Donau er veldig smal med flotte fjellformasjoner på hver side som er nasjonalparker for Romaina og Serbia. Donau var naturlig på dette stedet vanskelig å forsere. Etter hvert bygde man en av de største kraftstasjonene i verden som produserer i dag mer enn 10 TWh.
Utsikt mot elva (midten). Kong Decebalus til høyre.
Det er ikke mange muligheter for å krysse elva i området, men dammen har grenseovergang. På serbisk side var det 134 km med fantastisk veg som fulgte elva inn mot Beograd: flott, svingete veg med få fartsreduksjoner og godt dekke.
Beograd: den hvite byen. Strategisk plassert hvor Sava og Donau møtes, og en av de eldste byene som har vært kontinuerlig bebodd i Europa samt en viktig skilleveg. I dag er byen en metropol med et yrende uteliv og kunstscene. Kanskje mest populært er Kalemegdan festningen som er veldig imponerende og som gir flott utsikt over Donau. Vi hadde bare en dag i byen; her skulle man hatt flere dager til rådighet.
Kalemegdan festningen som har gitt navnet til byen (Beo = hvit).
Siden vi begge har tilbragt mye tid i Ungarn og Budapest, valgte vi å hoppe oppe over denne flotte byen denne gang. Det ble mye transport på motorveg gjennom Serbia og Ungarn nordover, før vi på nytt fikk kontakt med Karpatene. Vi hadde tidligere besøkt UNESCO byen Banská Štiavnica, så denne gang tok vi stopp i
Banská Bystrica. Dette er også en utrolig flott og godt bevart by i flotte naturomgivelser. Vegene i denne delen av Slovakia var langt mer spennende enn lenger øst.
Vi fant videre flott veger gjennom fjellene opp mot Polen og Zakopane. Dette stedet har stått på min liste siden 1995, da jeg som ung student i Krakow ble offer for en litt for fuktig vodka-aften. Jeg klarte ikke blir med på utflukten dit dagen etter. Zakopane er opplagt en stor turistattraksjon for det var selv nå utenfor sesongen fullt av turister på plass. Omringet av flott natur, men selve stedet var litt for kommersielt for vår smak.
Videre transport gjennom Polen gikk på motorveger. Vi gjorde ikke samme feil som nedover med trege småveger gjennom landsbyer; da kan man likeså godt kutte tiden i 140 km/t på motorveg opp mot Gdynia. Mens vi ventet på ferje i sentrum ble vi overrasket av tre villsvin som vandret rundt. Vi synes det var spennende, men det var visstnok ganske vanlig og de var ikke aggressive i det hele tatt.
Siste nevneverdige stopp på vegen hjem var Göta Kanal i Sjötorp. Her var det opplagt et samlingspunkt for motorsykler. Flott vær, og mange steder med uteservering. Vi tok siste overnatting i Sälen. Her var det på Olarsgården grillbuffet på kvelden og godt øl fra lokalt bryggeri, så vi var godt restituert da vi startet på de siste 400 km neste dag. Vi kjørte Härjedalen opp til Funäsdalen og ble litt skuffet over at fartsgrensen var satt til 70 km/t.
Vel hjemme i Trondheim ble det registrert 6900 km over 15 kjøredager. Fullt akseptabelt med under 500 km per dag i snitt. Navigator VI hadde dessverre bare logget halve ruten så jeg måtte rekonstruere ruten fra hukommelse og BMW Connected ride app.
Det ble alt i alt en flott tur. Viktig på en slik reise er en sykkel man kan stole på: vi hadde selvfølgelig tillit til syklene og de innfridde med driftssikkerhet på hele turen. Planleggingsmessig så er nok ankepunktet at det blir mye kjøring ned til Karpatene. Fire kjøredager i Sverige kan forsvares, men de nordlige delene av Polen var veldig kjedelig.
Når det gjelder reisebudsjett ble vi overrasket over hvor rimelig turen ble. Overnattinger varierte fra 400 og opp til 1200 NOK/natt. Vi booket hotell med Hotels.com eller Booking.com på sparket, og hadde ingen problem med å finne ledig motell eller pensjonat. Bensin var også rimelig med priser ned i 12-13 kroner per liter. Mat og drikke lå omtrent på halv pris av Norge. Maten i området er en slags fusjon mellom øst og vest, med innslag fra Balkan, Ungarn og Tyrkia. Tunge kjøttretter ofte med interessant tilbehør som var nytt for oss. Spennende. For øl entusiasten var det heller ikke noe problem å finne lokalt øl av høy kvalitet; bryggerier som ennå ikke var kjøpt opp av Heineken eller Carlsberg.
Karpatene er en fantastisk opplevelse på motorsykkel. Her finner man noen av de mest spektakulære fjellveiene i Europa. Veiene har typisk godt dekke, det er lite trafikk og man kan oppleve lokal kultur på nært hold. Husene er ofte bygget av tømmer, en velkommen kontrast til betongklossene man finner i de større byene. Siden vi ikke fikk mulighet til å kjøre Transfăgărășan og Transalpina på denne turen, er jeg allerede i planlegging av ny tur. Her vil jeg fly til Bucuresti, leie sykkel for en uke og kjøre direkte opp i fjellene.
Flere bilder fra turen på flickr.
